Kristiansand Symfoniorkester
Dirigent: Terje Boye Hansen
Solister: Tonje Haugland, sopran, Marius Roth Christensen, tenor, Jan Bjøranger, fiolin, og Hans-Kristian Kjos Sørensen, cimbalom
Nyttårskonserter har sin egen stemning og denne var å ta og føle på allerede et kvarter før konserten begynte. Forventningene er skrudd i været og skal innfris. Stoppestedet denne gangen ble Ungarn og valget er da naturlig, her finnes et vell av festmusikk å forsyne seg av. Kálmáns Vorspiel med Sylvias entré fra «Czárdásfyrstinnen» er nesten obligatorisk i et program med ungarsk musikk og ble servert på det festligste viset av en strålende opplagt syngende og dansende Tonje Haugland under ledelse av kjendisdirigent Boye Hansen i fin form.
Ungarn som land har gitt verden mye fin musikk og ikke rent få musikere har avlagt landet et besøk for å forsyne seg med alt fra Czardas, Cimbalom, Kodaly og Bartok. Ikke få komponister fra andre land har latt seg inspirere av det samme og Brahms fyrige arrangementet av ungarsk dans nr. 5 skuffet ikke. Dette ble et preludium til en morsom innføring i cimbalomspill av stjerneslagverker Hans-Christian Kjos Sørensen etterfulgt av et svært kontemplativ solostykke. Béla Bartóks «Rumenske Folkedanser» tør være kjente, men denne gangen i orkesterformat og med simbalom som fungerte som en slags ungarsk continuo. Selv om arrangementet der fiolinens flageolettoner gis til en fløyte, fungerer ypperlig til en festaften, kan ikke den musikalske stemningen måle seg med originalversjonen for solo fiolin. I tillegg er det ganske utrolig hvordan denne sarte simbalomklangen evner å dominere orkesterklangen fullstendig – eller ble den (over) forsterket?
Fiolinprofessor fra Stavanger Jan Bjøranger gikk inn i rollen som kveldens sigøynerfiolinist med varm og bærende klang og intens innlevelse i Dohnányis «Gypsy Andante fra Ruralia Hungarica». Verket er ikke av de mest kjente, men vakkert likevel, og det ga et godt musikalsk bilde av det ungarske landskap. Kodalys «Hary Janos-suite» derimot er meget kjent og elsket og tjente godt til å vise hvordan en simbalom egentlig skal flettes inn i orkesterklangen. I Intermezzoen så vi også Boye Hansen på sitt beste som bestyrer av de løsslupne tempoforandringer og stemningsskifter som er så nødvendig i en vellykket fremføring av temperamentsfull ungarsk musikk.
Nest ute på scenen fikk vi den fødte entertaineren Marius Roth Christensen, denne gangen som baryton i Kalmans «Aus ist's mit der Liebe» fra Czardasfyrstinnen, sunget på norsk og med hjelp av damene i salen i omkvedet. Hjelpen kom godt med siden sangen ligger for lavt for Roth Christensen å slå igjennom i det dype leie. I duetten som fulgte, fikk vi høre hans vakre tenor i sitt rette element sammen med Tonje Hauglands overskuddssopran i Franz Lehars «Wer hat die Liebe uns in Herz gesenkt?» fra «Smilets Land». Både Haugland og Bjøranger har forbindelser til Kristiansand, men Roth Christensen er den som har besøkt byen mest i løpet av det siste året, og ikke uten grunn. Han gjør stor karriere til alles glede. Tonje Haugland burde vi få lov til å oppleve oftere.
Intet program uten et pedagogisk grep og nytt for folk flest var nok Ligetis «Car Horn Prelude» fra en opera med tittel «Le Grand Macabre». Makabert ble det ikke, tvert imot en morsom, kreativ og meget kort innføring i den mindre kjente Ligetis klangverden med orkesterets blåsere på noen avanserte og, slik seg hør og bør, ustemte horner.
En mindre kjent og ikke helt ren Czardas, denne gangen av Hubay, fulgte fra Bjøranger i lekent samspill med orkesteret før Bartoks «Slightly Tipsy» (lettere beruset) fra «Landsbybilder» ble kveldens partydrink i litt ufarlig musikalsk «fyll».
Montis «Czardas» for fiolin kommer man ikke utenom verken i konsertsal eller restaurant i ungarsk sammenheng, her først i samspill med Kjos Sørensen på simbalom og så med fullt orkester, mesterlig utført og til stor begeistring. Tradisjonen tro skal en slik festaften ha et snev av operagalla over seg og konserten ble avrundet med et knippe arier fra Franz Lehárs operetter, først med Haugland rygg til rygg med dirigenten i «Meine Lippen», så med Roth Christensen i «Dein ist mein ganzes Herz». Publikummet fikk sin «Vilja» å nynne til før enda en «Czardas», denne gangen for tenor. Avslutningsnummer «Lippen Schweigen» tror jeg fikk de fleste tilstedeværende til å ønske at de også kunne danset på scenen sammen med to stjernesangere og en høyst opplagt dirigent. Den to timer og et kvarter lange konserten vakte stor begeistring og imponerte nok en gang med et fantastisk godt sammensatt program full av variasjon, sammenheng og publikumspedagogikk og bundet sammen på den muntreste måte. Ekstranumre fulgte sammen med orkesterets klovn, et glass sjampagne og velfortjente blomster. Vi gratulerer!