Hun er kjent for sin illevarslende realisme. Etter en rekke dikt— og novellesamlinger, klarte Aidt med novelleutgivelsen «Bavian», vinner av Nordisk råds litteraturpris 2008, å mane frem en tendens i samtiden som ga både lesere og kritikere frysninger om et varsku: Hvor er menneskeheten på vei? Dystopien glødet under føttene våre.

I denne romanen møter vi Thomas, hvis liv så smått endrer seg når faren dør, noe han selv finner paradoksalt ettersom han og søsterenikke har hatt kontakt med ham de siste årene. Faren var en småforbrytersk drukkenbolt, i Thomas’ øyne patetisk og ondsinnet, og det er mest en lettelse at han er borte. Og likevel – minner som har ligget fortrengt begynner plutselig å flerres åpne, søsteren tvinger ham med i sine mange emosjonelle utbrudd, og forholdet til kjæresten Patricia begynner å gli ut i noe fremmed og uregjerlig. Og så er det denne unge gutten, Frank, som til stadighet dukker opp og insisterer på et bilde av faren som bryter kraftig med det Thomas kjenner. Det eneste faste og helt trygge i tilværelsen er den fine, fine bestevennen, Maloney, og forretningen de driver sammen.

Romanen gir oss ikke de samme åpne, svevende mellomrommene som dikt- og novelleformen automatisk byr på, og som jeg synes har bidratt til å gi Aidts tekster enhelt vill symbolsk effekt. Her holdes i stedet et tett, pausefritt, lineært fokus på hovedpersonen i en klassisk romanoppbygning. Spenningsmomenter er også nærmest strategisk lagt inn (og funker som de skal). Men det poetiske, stofflige, sanselige og urovekkende som vi kjenner fra hennes tidligere verker, og et luftig tolkningsrom, er likevel bevart. I tillegg er spekterfokuset enormt; hun nøyer seg ikke med å skildre et menneskeliv, hun røsker hele studier av klassesamfunn, determinisme og arvesynd opp med rota. Dette er fullt ut «Aidtsk», bare i en ny, fastere form, hvilket gir sluttnotene en desto større kraft. Tilstedeværelsen er total, alle karakterene føles uten unntak virkelige, og jeg morer meg sånn over dem (familien, Maloney, Annie og Peter i butikken)!

Men dette har sin pris. For å være helt ærlig har jeg når jeg skriver dette akkurat reist meg opp fra gulvet hvor jeg har ligget og grått. Og så kommer etterdønningene. Denne boken er en gåte, en merry-go-round, en labyrint, en fyllefantasi. Den er klarhet og lys morgenglede, og den er svartsjuke netter tette av angst. Men mine ord strekker ikke til. Jeg er utslitt. Bare les den.