16 år etter forrige Soundgarden-album er det meste ved det samme. Musikken er fremdeles basert på tunge grooves toppet med Kim Thayils ofte orientalsk-klingende gitarriff. Primalskriket til Chris Cornell er blitt en anelse mer blodskutt med årene, men her er det ikke nødvendigvis noe minus.
Innslagene av dunkel psykedelia, de som gjorde Soundgarden hakket mer eksentriske enn sine samtidige i grunge-årene, er gledelig nok også intakte. Det eneste som vitner om at Soundgarden nå er en gjeng med middelaldrende menn, er understrømmen av melankoli som blir stadig mer merkbar jo lenger ut i albumet man kommer. "Don't know where I'm going, I just keep on rowing" heter det i sistesporet.
"King Animal" mangler en slager som "Black Hole Sun", og det kan ikke by på noe like knusende som "Jesus Christ Pose". Likevel er dette langt å foretrekke fremfor flere Audioslave-album eller soloutspill fra Cornell.