«[…] Eg må læra meg å klare meg sjølv. Ikke lena meg mot ein mann. Men fan, då. Om ein ikke klarer å stå oppreist, då. Om ein berre snublar og øydelegg. Går sund.»

Det er den trassige Beatrice som snakker. Beatrice bor i Stockholm, studerer journalistikk og har et voldelig elsk-/hatforhold til musikerkjæresten Viktor. Hun har en forlokkende virkning på folk, han er litt sjalu, hun er ustabil og må ofte inn på badet og kaste opp maten. Så er det jul, og vi forstår med ett hvorfor ting er som de er. Beatrices hjem minner mest av alt om et rottereir.

Denne boken fenger fra og med første side, og mye skyldes de krappe vendingene i språket. Beatrice bare befinner seg i en situasjon, det finnes ingen opptrapping. Ting skjer og skjer, oftest med musikk til, mens hatefulle tanker og angst raser konstant gjennom hodet til Beatrice. Sexlystne netter, selvskading i badekaret, konserter, singelliv og venninnefester, sjalusi og psyko stalking av Viktors nye kjærester.

Til slutt ligger hun i gangen til han hun elsker, men har såret, og truer med undergang. Han tråkker over henne og sier at han ikke orker mer. Og man tror stadig vekk at bunnen er nådd, at nå går det ikke lenger – men så fortsetter det enda litt. Denne historien kunne så lett ha nøyd seg med et lite hakk inn i hjertet og estetisering av det stygge, som i en sår, kort låt. Den ville vært god sånn også. Men i stedet holder den fast. Tvinger oss gjennom hele helvetsferden.

For også bunnen har sine strømninger og fargenyanser. Det viser denne romanen på fascinerende vis. Og noen ganger, etter den grenseløst grusomme spyinga til Beatrice, letner ting litt. Hun kan bli nesten glad, i hvert fall mild, og gå en tur langs vannet, blant trærne, som kanskje er de eneste hun virkelig hun elsker.

Ett sted reflekterer Viktor over hvordan Beatrice ikke klarer å sette grenser mellom seg selv og musikken hun liker. Hun går helt opp i den (og sangtekstene ligger perfekt utklipt og strødd rundt om i teksten). Kanskje er det derfor Beatrices kulhet oppleves så ekte? Som karakter er hun dramatisk, full av motsigelser og dobbelthet og med ei superskarp tunge, men hun er troverdig. Nærmest innrisset i boksidene.

Romanen er opprinnelig skrevet på svensk, men utkommer på nynorsk. Det kler den. Teksten har en rytme som jeg er fristet til å etterligne i denne anmeldelsen. Den er rett og slett fengende, og jeg savner den allerede. Men jeg er litt glad jeg er ferdig og.