Å vokse opp med to kulturer er mer krevende enn de fleste av oss monokulturister kan forstå. Loveleen Rihel Brenna, som kom fra India fem år gammel, reflekterer i sin nye bok over hvor vanskelig det var å finne sin plass for den som var ung og søkende. Sammen med indiske venner var det greit å være indisk i Norge, men samtidig ønsket hun å være en del av det store fellesskapet. Hun kunne ønske det, men det var i så fall mot foreldrenes vilje. Da skal det mot og styrke til for et ungt menneske å finne sin vei, sin egen identitet, i særlig grad med de begrensninger mange kulturer legger på kvinners liv.
Men hvor hørte hun hjemme, egentlig? Den delen av hennes identitet kom på plass under en sommerferie i India. I morens barndomsdal Shimla fikk hun etter en lang oppstigning øye på kirke. Selv om hun ikke hadde kristen bakgrunn eller så etter en eneste kirke, ble den symbolet på det norske. Den gav hjemlengsel. Hun trodde India var hjemme, men "Følelsen av å være utenfor var sterkere her enn i Norge, blant norsk ungdom".
Brennas foreldre arbeidet i flere år på Høie fabrikker på Mosby før de flyttet til Kristiansand. Forventningene var at hun forble tro mot indisk kultur og dens verdier, blant annet ved å gifte seg med en inder. Hun avviser at det var noe tvangsekteskap hun inngikk som pur ung, men i en fiktiv dialog med Camilla Collett, Brenna hadde lest Amtmandens døtre, ser hun hvordan hun gjennom små daglige drypp av påvirkning blir ledet til å godkjenne mannen foreldrene har valgt. Også det er en slags tvang, og parallellene til norsk embetsstand 150 år tidligere er påfallende. Dette er et av de beste partiene i hennes livsskildring.
Ekteskapet holdt ikke. En dag flyttet hun på hybel over gaten, hennes tidligere ektemann reiste til USA og de to barna kom i klemme mellom foreldrene, en konflikt hun lneppe kunne ha løst klokere. Senere møtte hun og giftet seg med politispaneren Johnny Brenna, derav navn forankret i to kulturer.
Loveleen Rihel Brenna er i dag kjent som foredragsholder og konsulent . Hun var leder av Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) i åtte år, men bruker nå tiden på unge kvinner med minoritetsbakgrunn. Hun vil hjelpe dem med de valg de må gjøre der de lever i to kulturer, slik at de kan bli ”arkitekter” i egne liv. Selv er hun et eksempel på en kvinne som med integritet og stort mot valgte sin egen vei. Da er både det indiske og norske sekundært. At hun var annerledes, ble hennes styrke. Veien til integrering gikk gjennom å realisere seg selv. Alt i alt en utfordrende beretning, der det ligger grunnlag for ytterligere refleksjon.
Alf Kjetil Igland