Hvorfor den drømmen kalles «Den amerikanske drømmen» er en gåte, drømmen er vel temmelig universell, vil en tro.

I det universet som skildres her, New Yorks ghettoverden, er verdenen, ifølge filmen, slik vanningssystemet var i gamle byer: alt går i sirkler og føres kun inn i seg selv igjen. Med andre ord: Ingen vei ut og tilværelsen er statisk.

Men, stadig ifølge filmen, finnes det to kanaler ut: enten å selge dop og derigjennom få herredømmet over et territorium. Eller du karer deg opp og ut gjennom rap. Konserter, plater, tv-opptredener, filmmedvirkning. I så måte er artisten 50 Cent som hovedrolleinnehaver Marcus et slående eksempel på nettopp det.

50 Cent spiller med like stor innlevelse som ei kneipkake. Han er ingen skuespiller, han er satt foran et kamera fordi han er berømt for noe annet.

Denne filmen forteller både om dop-gangstere og om hip-hop-musikkens salige innvirkning på de sosiale og økonomiske statuser, her komprimert i en person, den fargede Marcus.

Filmen kunne ha blitt et bærekraftig portrett av både ghettoen og en av ghettoens individer. Det er den da også, men filmen legger seg på en linje en ikke hadde tiltrodd den irske regissøren Jim Sheridan (blant annet «Min venstre fot»): En gold og til dels svært voldelig skomakerrealisme.

Temaet har nærmest krav på vår interesse, men ikke når det serveres som actionvold tilsatt tungt fordøyelige innslag av føleri. Men all denne vold og golde streben og bruk av ordet «fuck» i alle grammatikalske avskygninger, har en tett, hoggende rytme og et presist driv i den visuelle avviklingen, som gode rap-låter. Derfor, min venn, snakker vi om at filmen lett kan forføre en.

Knut Holt

Forstemmende goldt, men visuelt energisk

Get Rich or Die Tryin'

USA 2005

Regi: Jim Sheridan

Manus: Terrence Winter

Skuespillere: 50 Cent, Joy Bryant, Viola Davis