En tydelig imponert Rosmarin lente seg mot Estragon og nærmest hvisket.
— Det blir ikke mye bedre enn dette, her i byen, gjør det?
— Nei, dette er dansk dynamitt . Estragon var mett og matlykkelig. Restaurantnestorene fra vårt naboland i sør, Max Hansen (restaurantsjef) og Kasper Nicolajsen (sjefen ved grytene), hadde tilfredsstilt radarparet fra begynnelse til slutt.
Åtte retter tidligere hadde den kalde vinden som ofte feier rundt hjørnene i Kvadraturen midtvinters, blitt avløst av den lune atmosfæren som preger restauranten Måltid i Tollbodgata.
Estragon lyttet med interesse da servitøren presenterte menyen. Det gjorde han med innlevelse og innsikt. Ingen jukselapper var nødvendig her men så var det bare åtte retter å lære seg.
Rosmarin og Estragon fant få vektige argumenter for ikke å kjøre full pakke. En åtteretter til snaue tusenlappen. Med utgangspunkt i energien stedet legger ned i avstemming av viner til de enkelte rettene, var den anbefalte vinpakken et naturlig valg. Det blir ikke en direkte billig kveld, men servitøren opplyste om at det var mulig å få halv vinpakke. De samme avstemte vinene, men bare mindre i glassene.
Som på alle restauranter som sikter høyt, ble vi begunstiget med et par flotte appetittvekkere. To delikate munnfuller med råreker på rugkjeks og vaktelegg ga en kickstart for gane og hjerne.
— Jeg gleder meg til fortsettelsen her, man kan liksom ane at det legges kjærlighet ned i hver detalj her . Rosmarin smakte på sancerren som var valgt ut til å ledsage en lett posjert skate. I samspill med pastinakk og dill, formelig smeltet fisken på tunga. Den første retten var nesten uten innslag av syre, men det føltes riktig sammen med den godbiten av en sancerrevin, Domaine Vacheron 2010, som var valgt ut; flotte innslag av sitrusfrukter og lang intens mineralsmak fikk Estragon til å tenke på sommeren som virket langt unna...
Jeg gleder meg til fortsettelsen her, man kan liksom ane at det legges kjærlighet ned i hver detalj her
Den neste forretten kontrasterte den milde skatevinge-retten og skjerpet smaksløkene. Sjøkreps med deilige, sprø jordskokker fra Morten Bragdø og Randesund Planteskole og syrlige epler fra Hodne gård i Hornnes klang flott sammen. Valget av en riktig så eksklusiv Mersault Clos saint Felix fra Burgund, fyldig og med masse syre og smak av jordsmonn, ga sjøkrepsen enda mer smak.— Er det et hvileskjær at de hiver inn en vegetarrett i menyen , tror du, spurte Rosmarin. Selleri – karse – persille. Svaret var nei. Selleriroten var sterk og god, men likevel sødmefull.
Første kjøttrett bestod av margbein og oksehaler. En rustikk variant både i smak og presentasjon. Selv om man nesten kan kjenne kjærligheten til håndverket gjennom en rett som helt sikkert har blitt til over svært lang tid i ovn og gryter, var det likevel en aldri så liten skuffelse. Smaken var flott, mørere kan det ikke bli, men den mørke kjøttretten brøt litt med resten av løpet og fant ikke plassen sin helt.
Hovedretten var derimot delikat og minimalistisk i fremtoningen. Langstekte deler av filetkammen fra storfe lå på en liten seng av lun salat, en blanding av bønnekarse og spinat. Kun det. Innslaget av einebær tok retten kanskje ett knepp for langt mot vilt, men var for så vidt spennende. - Det trenger ikke å være mer enn dette på tallerkenen; med gode råvarer holder det å presentere det sånn . Kjøttet vårt kom selvsagt fra en lokal produsent, langt fra japanske fjellsletter. - Oksen kommer fra Grimstad , sa vår oppmerksomme kelner, som uanstrengt beveget seg mellom bordene og slo av en prat med gjestene fra alle samfunnslag i byen.
— Gleder meg til årets Tour de France , falt det ut av Estragon
— Hvad behager ? spurte kelneren på pære dansk.
— Hæ, sa Rosmarin, blaude konsonanter spøkte i kulissene.
— Eh…Oksen fra Grimstad…Hushovd… glem det . Estragon var alene om sportsassosiasjonene også denne kvelden, og skiftet fokus.
Til denne hovedretten passet det godt med Po de Poeiro, 2007-årgangen, fra Douro-dalen i Portugal. Den lange ettersmaken og tydelige innslaget av mørke skogsbær tok fint opp touchen av einebærene i sausen.
Ostene på Måltid er nesten verd besøket alene. Tingvolls nybakte verdensmester i blåskimmelost, Kraftkar, på samme tallerken som Munkeby, fransk klostertradisjon i møte med melk fra Trøndelag, førte stillheten til bordet.
Dessertene ble en frisk avslutning på denne lokale matreisen. Som en renselse etter fete oster, kom de syrlige eplene med valnøtt, paret med Sauternes, Frankrikes klassiske dessertvin, som bestilt. I den siste retten, adskilt som egen dessert også den, ble de så smått forsynte anmelderne fristet med kombinasjonen hvit sjokolade og rødbeter. Rart, tenker kanskje noen. Men selv om verken Estragon eller Rosmarin hadde smakt akkurat denne varianten før, er det en klassisk dessertrett, særlig i kakeform. - Rødbetene setter et deilig rødt punktum, sa Rosmarin poetisk.
— Her kommer vi gjerne tilbake , slo Estragon fast da servitørene på rekke og rad tok farvel. Selv da gildet var betalt og restauranten nærmet seg stengetid, følte de to gjestene seg velkommen. Ute hadde vinden stilnet. Det var bare det som manglet.