— Det hendte de tok livet av hele besetningen hvis de kapret skip de ikke hadde lov å ta. De måtte hindre at noen sladret, sier Ann Rosman.
Den svenske forfatteren holder tirsdag foredrag på kapernatt i Farsund om sin nye bok «Porto Francos voktere». Det var ikke bare her i Agder at kaperne herjet for to hundre år siden. Også svenske myndigheter utstedte kaperbrev, men i hjemlandet er dette lite snakket om.— Historien om kaperne er felles for alle landene ved Skagerrak. De var aktive både i Sverige, Norge og Danmark, sier Rosman.
Hun har tidligere gitt ut to krimromaner med historisk bakteppe, og har solgt 10.000 bøker i Norge.
Snakk med gamle
Handlingen i «Porto Francos voktere» starter med at to lik blir funnet i en myr på Klöverön ved Marstrand. Snart går sporene tilbake til kapervirksomheten slik den foregikk i Sverige på 1700- og 1800-tallet.
— Vi må glemme de romantiske forestillingene rundt sjørøvere som vi får gjennom filmer som «Pirates of the Caribbean». Dette var kjeltringer med mange liv på samvittigheten. Det er ennå viktig å snakke med gamle folk om dette, og jeg er helt sikker på at det rundt i de pene, hvitmalte husene på Sørlandet finnes minner om denne tida. Det kan være snakk om kaperbrev som ligger skjult, eller verdifulle gjenstander man ikke helt vet hvor kommer fra, sier Rosman.
Kastet på havet
Mens kaperne har heltestatus på sørlandskysten, er det et helt annet bilde som tegnes i boka hennes. To av kapteinene hun omtaler, er reelle historiske personer. Kapteinen Daniel Jacobsson skal ved ett tilfelle ha hugget hånden av en skipbrudden som forsøkte å redde seg opp i kaperskuta, slik at vedkommende falt i havet og druknet.
— De måtte ta livet av alle vitnene når de gjorde en ulovlig kapring. Ved ett tilfelle drepte de hele mannskapet på en hollandsk skute, unntatt kona til skipperen, sier Rosman. På folkemunne heter det at hun ble kastet i havet, men denne informasjonen har det vært svært vanskelig for henne å grave fram.
— Må du grave i slike ting, var først det eneste svaret jeg fikk fra en gammel kvinne i åttiårene. Siden har jeg fått henne til å fortelle litt om forfedrene sine. Det er ennå lagt lokk på disse historiene, og fremdeles er det stor skam knyttet til dem, forteller hun.
Etterkommer
Etter å ha jobbet lenge med dette materialet ble hun en dag oppringt av en mann som sa han var på leting etter slektninger av kaperne.
— Han fortalte at han hadde funnet en nålevende slektning av selveste erkesvinet Daniel Jacobsson. Slektningen viste seg å være min egen bestefar! Jeg er innflytter til Marstrand og trodde ikke jeg hadde forbindelser til området. Man begynner virkelig å lure på hvordan ting henger sammen, sier hun overgitt.
— Du tenker i overtroisk retning?
— Nei, det vet jeg ikke. Men man får ofte en følelse når man står i gamle hus, eller når man tar i et gammelt dørhåndtak. Da kan du kjenne et slags bånd til dem som har vært her før, sier Ann Rosman.
Ukjent i Agder
Professor Berit Eide Johnsen ved UiA kjenner ikke til at sørlandske kapere myrdet for å skjule forbrytelser.
— Selvfølgelig var det brutalitet, og naturligvis gikk det liv tapt på begge sider. Men jeg kjenner ikke til at norske kapere skal ha drept folk for å skjule at de kapret priser de ikke hadde anledning til å ta, sier professor Berit Eide Johnsen ved Uia. Hun har doktorgrad med tema «Sørlandsk skipsfart», og har befattet seg mye med kapervirksomheten som fant sted på Sørlandet mellom 1807 og 1814. I forbindelse med krigen mellom Danmark-Norge og Storbritannia, fikk nærmere 300 norske fartøyer kaperbrev.
— Dermed kunne de kapre skip som seilte under fiendtlig flagg, eller som brakte varer fra eller til fiendtlig havn. Og på denne tiden gikk falske og ekte flagg og papirer om hverandre, så det var ikke alltid lett å avgjøre om et skip var lovlig prise. Dette var det priseretten som avgjorde i etterkant, sier Eide Johnsen.