I disse dager, med uroligheter i Ukraina, kom jeg til å tenke på en bok av Andrej Kurkov, en av Ukrainas fremste forfattere. Boka ved navn «Døden og pingvinen» handler om et tidligere Ukraina, slik Ukraina var etter Sovjetunionens fall, som kanskje ikke har forandret seg så veldig mye; med korrupsjon, organisert kriminalitet og mafiabusiness. Hovedpersonen Viktor bor i Kiev sammen med en pingvin og lever av å skrive nekrologer. Det er noe kafkaesk ved det hele, mildt absurd, og det er ikke lett å få tak i hva forfatteren egentlig vil si, men det gjør ikke romanen mindre egnet som et bilde av et post-sovjetisk samfunn, passelig lektyre ved siden av avisartiklene.
Misja, som pingvinen heter, fikk Viktor tak i da en dyrehage måtte legges ned. Med jevne mellomrom må den ta seg en dukkert i badekaret i en leilighet midt i byen. Det er noe annet enn tilværelsen til de fleste artsfrender, med naturlig oppholdssted i sydligere strøk, som vi får se i den på norsk nylig utgitte «Hvor ble du av, Bernadette» av Maria Semple. Her er hovedpersonen den femten år gamle Bee, som får ønske seg hva hun vil etter å ha fått A-er i alle fag. Hun ønsker seg en familietur til Antarktis, og dermed er det bestemt, familien fra Seattle skal til Antarktis. Dette skjer ikke uten forviklinger, og overraskende spenningsmomenter er det mange av. Like merkelig som «Døden og pingvinen er den ikke, men alvoret er der likevel; et treffende ord ville vært feelbad-roman, en typisk feelgood-roman med en mer sørgelig undertone, likevel passende nå som vi er på vei inn i sommeren, til slappe ettermiddager i hengekøya eller på verandaen, til svaberg og lyden av andre fugler (måker!) og duringen av båtmotorer. Som en kjent fugletitter, forfatteren Jonathan Franzen, sa «Jeg slukte denne romanen med intens glede».
Men unntak finnes, ikke bare i ukrainske romaner, men også i virkeligheten: Det finnes pingviner utenfor Antarktis; på Galapagosøyene. Og vil man lese en virkelig klassiker i sommer, kan man jo forsøke seg på Darwins «Artenes opprinnelse». Hvorfor ikke? Og mens solen (forhåpentligvis) varmer og man får sand mellom sidene eller solskinn på iPaden, kan man tenke litt på at det er omtrent nå det er vinter i Antarktis og keiserpingvinene står i vind og kulde på -60°C og passer på eggene til våren kommer.