Hun lykkes med mye på dette albumet sammen med Kristiansand symfoniorkester. Men det krever også mye av lytteren.

Marte Wulff (33) fant poptonen på sine to første album, «Jacket» (2006) og «Safety Pins» (2007). Tre år senere lot hun sikkerhetsnålen være ubrukt, og sang på norsk med «Handler i selvforsvar». Med «Utlengsel» står hun fram som en kreativ og modig artist som har lyst til å prøve noe nytt og spennende.

Hun står fram med personlige tekster, som av og til blir private, men ikke så nært at de ikke kan kalles allmenngyldige. Lyrikken er spunnet rundt uro, samlivsbrudd, lengsel, et ønske om å komme hjem, samtidig som det er ålreit å reise bort. Det fins en gnagende søken her, en slags vurdering av mange tilstander tuftet på gode og vonde opplevelser. Slik er det når man synger på dialekt. Sangene får en ekstra dimensjon av nærhet og identitet.

Kontrastene florerer . Det er der spenningsnivået på dette albumet ligger. Det er det som gjør at man får lyst til å lytte en gang til. Og enda én gang. Kontrastene skapes av de ulike stemningene som tekstene skaper, og de fasettene som orkesteret spiller opp til. Sammen drar stemmen til Wulff og symfonikerne i gang en dramaturgi som både gjør vondt og godt.

Albumet er altså innspilt i Kilden. Lydbildet er organisk og autentisk, og noen av sangene er glimrende, selv om enkeltlåter kan bli litt for tunge og litt for dype for sitt eget beste. Den sterke og storslagne «Finne deg igjen», med vokalhjelp fra Erik Faber, er en vinner. Pianoballaden «By» er full av lengsel og smerte, og det sliter på hjertet, som Wulff synger. Et høydepunkt på albumet, samtidig som den er med og skaper dynamikk med sitt nakne arrangement.

På «Fantasi» er det rikelig med bevegelse og dramaturgi. Fargerikt og frodig. Denne vinden er en av de vakreste sangene. Wulff kobler vær og klima med følelser og tanker slik som mange andre artister og forfattere har gjort før henne.

Dette er med andre ord et innholdsrikt album man bør lytte til gjentatte ganger. 13 spor, og litt over 52 minutter. Marte Wulff kunne ha fortsatt med å lage fengende poplåter med enklere og mer strømlinjeformede arrangementer.

Men hun ville utfordre seg selv denne gangen. Og lytteren også. Det er bare å prøve. Modige Marte fortjener det.