HOVE: — De må ha gjort en bookingfeil til Hovescenen, spøker Ben Grubin, vokalist i Portland-baserte Hockey. Nyveivbandet spås en lysende karriere, men gutta i bandet er overrasket over at noen kjenner til dem overhodet.

— De kommer til å oppdage det i kveld. At vi ikke engang har gitt ut et ordentlig album, og så hiver de oss av scenen, spøker Grubin.

I går spilte Hockey for et solvarmt Hove-publikum, i skyggen av coole Fleet Foxes og headlinerne The Killers, men kanskje er de på randen av et gjennombrudd internasjonalt.

— Jeg hørte dem første gang i oktober i fjor. De har noen fine, sommerlige poplåter, og det vi har hørt av det kommende albumet (Mind Chaos, red. anm.) er fengende, sier bookingsjef for Hove, Toffen Gunnufsen.

Agenten skal ha droppet fem andre band for å kapre Hockey til Hove.

— Det sier jo litt, understreker Toffen.

Det nye Seattle?

— Ingen av oss er egentlig fra Oregon. Vi flyttet til Portland veldig mye på grunn av det pulserende musikkmiljøet, sier Grubin. Han har tatt plass i akterstevnen på tresjekta sammen med trommeslager Anthony Stassi, og praten går livlig om norsk skjærgård, sangtekster og brennmaneter.

— Er alle like farlige, undrer de seg, og peker på glassmanetene vi passerer. Amerikanerne kan beroliges, Norge er land uten veldig farlig fauna.

Karene vi treffer er like laidbacke som musikkstilen, som best kan beskrives som ”nyveiv”, kanskje slik Pelle Parafins Bøljeband ville ha hørtes ut, hadde de oppstått på 2000-tallet.

”Fairy-tale indie-pop” er en annen betegnelse britisk musikkpresse har gitt dem.

— Annenhvert band med noe innflytelse ser ut til å komme fra Portland om dagen. Er Portland blitt det nye Seattle?

— Vi vil vel heller si det nye San Fransisco, sier guttene. Og snakker varmt om et åpent, upretensiøst og ledig samfunn der oppe i venstre hjørne av Amerika, der man kan få være seg selv.

Too fake

Gjennombruddssingelen ”Too Fake” er blitt fillespilt både på radio, Youtube og Spotify.

— Låten handler om alt vi gjør som mennesker for å opprettholde en fasade og et image, men uten at man klarer å finne det som er ekte og ubesmittet, sier bassist Jeremy Reynolds, som har krøpet fram i baugen på tresjekta.

— De sier at dere er ”the next big thing,” ymter vi frampå.

— Sier de det? Ja, men det stemmer. Vi er det, flirer han.

En seilbåt smyger seg forbi snekka vi sitter i, og en daycruiser med hastverk gir oss duvende bølger. Skipperen holder nærmest dorgefart.

— Ah, dette er livet. Dette er virkelig ekte, jeg hadde aldri trodd at Norge skulle se sånn ut.. Jeg tror ikke egentlig vi mennesker er skapt for å bo sammenstimlet i byer. Jeg ville heller bodd ute i skogen. I et lite samfunn.

Hopp i havet

Jerm, som han kalles, er filosofen og romantikeren i bandet, og prater villig vekk om eksistensielle emner, spiritualisme og meningen med livet. Sola skinner i bølgene, larmen og ståket fra festivalområdet er mange sjømil unna, og guttene i Hockey tenker ikke så mye på fame, fortune and glory.

— Kanskje jeg skal trekke meg tilbake hit, kjøpe et lite hvitt hus i strandkanten og leve det gode liv, sier Jerm og nikker langsomt.

— Når du blir pensjonist, tenker du?

— Nei. Om to år, når jeg er lei av turnéliv og stress, gliser han. Og vrenger av seg skjorta og hopper uti sjøen.