Jeg syntes han hørtes ut som en smurf. Et lett forskrekket sinnasmurf. Og jeg lo av ham.
Jeg tenkte jeg måtte slå dette av og sette på noe annet. Noe mer fengende. Jeg hadde gitt Dylan en sjanse, det fikk være med det.
Og så kom den. «Desolation Row».
Jeg hadde bøyd meg over anlegget for å løse ut «Unplugged-skiva» jeg fant i postkassa den morgenen, fordi jeg som vanlig hadde glemt å avbestille månedens plate fra musikklubben.
Så jeg sto like ved høyttalerne, og hørte den første setningen veldig tydelig.
They’re selling postcards of the hanging.
Postcards. Of the hanging.
Jeg så for meg de postkortene. Og fikk frysninger. Og begynte å høre etter.
I neste vers dukket Askepott opp. Etter hvert Kain og Abel. Einstein, Shakespeares Ofelia, som faktisk synes døden er ganske så romantisk, et par legendariske forfattere i slåsskamp og vakre havfruer. Historiske karakterer og fiktive litterære figurer i absurd forening, og alle disse skikkelsene kretset inn og ut av «Desolation Row».
Hva var det egentlig han sang om? Og hva pokker var «Desolation Row»? Et virkelig sted? Vill fantasi? Noe åndelig?
Jeg hørte gjennom de åtte minuttene og ble hypnotisert. Spilte den på nytt. Og på nytt. Og begynte å lytte ordentlig til resten av plata, som på ingen måte er en høydare i Dylan-katalogen. Men det gikk opp for meg at dette var noe så sjeldent som en åpenbaring. Det Dylan drev på med var en helt annen form for musikk enn noe jeg hadde lyttet til tidligere.
Han er utvilsomt en stor poet og en stor formidler, men Dylan er først og fremst et av de beste eksemplene på hvor mektig musikk kan være som kommunikasjonsform.
Mange låtskrivere må ta i bruk primitive underholdningstriks for å nå ut til folk. Omtrent slik enkelte vennskap må dyrkes i festlige anledninger for at de skal fungere. Låtskriveren Dylan er den vennen du kan møte alene, edru, i et mørkt rom, og han har deg i alle livssituasjoner. I alle faser av livet.
Og jeg mistenker at han føler det sånn selv også. At det er derfor han fortsatt gir nytt liv til sangene sine på veien.
Lørdag står han på scenen på Odderøya. Han kommer neppe til å si noe i løpet av konserten, kanskje bortsett fra «thank you», og en introduksjon av bandet sitt. Det vil ikke være noen effekter. Ikke noe sceneshow. Det kommer til å handle om tidenes beste låtskriver, og låtene hans. Ingen triks.
Og sannsynligvis kommer noen til å få en åpenbaring på sletta. Kanskje noen som er midt i et resonnement om at dette bare er sprøyt, at stemmen er for dårlig, at fyren burde pensjonere seg.
Og så kommer frysningene.
Dylan har vært på veien lenge. Gjort over 2500 konserter siden 1988. Det er ingenting eksklusivt med å ha opplevd ham live. Ikke før han plutselig sier stopp. Og er borte. Og ti år går. Femti. Og man for alvor skjønner at Dylan var unik.
Og man hører historier fra den gang. Fra 2014, da det utenkelige skjedde.
Tidenes beste låtskriver, og låtene hans.
Bob Dylan. I vår by.
Dét. Er ganske svært.