Årets roman fra Tor Edvin Dahl er en sjelden opplevelse. Den kalles roman, men er en slags psykologisk thriller, ikke i nifs forstand forstått som at det lurer mordere i mørke kroker, men i den gradvise avdekkingen av hva som bor i et menneske. Det mørke huset er stor litteratur også rent språklig-kompositorisk. I ett og samme avsnitt glir Dahl over fra nåtid til fortid, fra dialog til fantasi og tilbake igjen. Vi hører hva hovedpersonen sier, og vi blir samtidig fortalt med hvilke kvaler han presser fram sine ord. Dette er svært krevende, og dyktig gjort.

Boka starter i 1957 . Vi følger vår hovedperson, en 14 år gammel gutt, Arnstein, og hans venn Ørjan. Forholdet mellom dem skildres gjennom handling, for de sier ikke mye. Og Ørjan oppfører seg uforutsigbart og rart, uten at Arnstein forstår hvorfor. Det skjer et drap som Ørjan anklages for, hvorpå han forsvinner. Deretter hopper boka 20 år, og vi er hos den voksne Arnstein som nå er gift.

Han har en kone som klapper og stryker på ham og overøser ham med ømme ord, mens han selv er ordknapp og tilbakeholden. Så dukker Ørjan opp igjen ut av det blå, og den gradvise opprullingen settes i gang av fortidens hendelser.

Tor Edvin Dahl.

Men heller ikke denne gangen sies ting åpent med ord. De to mennene går rundt og kjenner på spenningen seg i mellom. Et lite spørsmål utløser en serie av hendelser i Arnsteins indre og i forholdet til kona. Da vekkes en annen side av ektemannen.Ørjan har forsvunnet igjen, men har sådd spiren til noe voldsomt i sinnet til Arnstein, som vokser og vokser.

Her bruker Tor Edvin Dahl teknikker han nok har benyttet mange ganger før som mangeårig krimforfatter: Å skjule ting for leseren, som gradvis dukker opp på en måte som best kan sammenliknes med psykoterapi: Avsløring av det leseren ikke vet, men som også hovedpersonen i mange år har fortrengt og ikke forholdt seg til. Så pipler det fram, og avdekkes helt på slutten i romanen. Og da er det gått enda 20 år. Da får vi vite hva som egentlig skjedde den gang i 1957, og mere til. Og dette «mere» er det som får leseren til å hoppe i stolen.