Det gir gode minner til de store hitlåtene og de gode albumene til Suede og britpopens storhetstid på 90-tallet. Men dessverre har Anderson aldri klart å etablere en skikkelig solokarriere. Det klarer han neppe heller med ”Slow attack”.
Albumet er fylt av sørgmodige og seige ballader. Noen av dem er fengende og vakre, men Anderson klarer bare unntaksvis å levere minneverdige melodier. Det gjør han med ”The haunted” og ”Julian’s eyes”. Ellers kan vi for det meste bare drømme oss tilbake til den gode tiden med Suede. Hva med et comeback?