J. S. Bach: Matteuspasjonen

Kristiansand Symfoniorkester // Nicholas Kraemer dirigent

Kristiansand Solistensemble // Benedictus jentekor

Matthew Hargreaves Kristus // Ben Johnson, Evangelist

Mona Julsrud sopran // Marianne Beate Kielland alt

Magnus Staveland tenor // Halvor Festervoll Melin bass

Matteuspasjonen er et stort og komplekst verk for to kor og orkestre. Vi er ved kjernen av den kristne tro, beretningen om Gud som ble menneske og gikk i døden for å sone menneskenes synder. Teksten, hentet fra Matteusevangeliets kap 26 og 27 er med andre ord bærende i verket, og ifølge dirigent Nicholas Kraemer meget vesentlig å lytte til. For de blant publikum som ikke var så gode i tysk var det en lettelse at fortellerens stemme var oversatt til norsk, og at vi dermed kunne henge med. Teksten blir til stadighet understreket av musikken, strykere skaper en glorie rundt Jesu ord, og piskeslag høres godt i orkesteret. Verket er fullt av symbolikk som henspeiler på påskehistorien. Barokkens komposisjonsteknikker demonstreres til stadighet, men blir på Bachs vis til vidunderlig vakker musikk.

Kristiansand symfoniorkester spilte for to uker siden Beethoven på meget høyt nivå. Å snu seg rundt for å spille barokkmusikk på det nivået vi hørte i Domkirka i går er intet mindre enn en prestasjon,— det viser en fleksibilitet for sjangre som er stor. Dirigent Kraemer skal ha mye av æren, bueteknikken hos strykerne har bedret seg mye slik at det svinger også i vibratoløse partier. Etter mitt syn burde kanskje også blåserne vært mer autentiske, bruken av gambe og teorbe lager et klangbilde som blir litt pussig når fløytene spiller på moderne instrumenter.

Solisteensemblet var doblet i antall, og det ga en stor effekt i variasjonsmuligheter og trøkk. Spennet i intensitet, hjulpet av pikestemmene fra Benedictus har jeg tidligere ikke opplevd i Domkirka.

Castingen av solister har også vært svært vellykket med en godt sammensatt gruppe, der evangelisten (Ben Johnson) særlig må nevnes for sin framføring. Balansen mellom kor og orkester var god, Kraemer var våkent med der det trengtes.

Hvorfor er dette et viktig verk å lytte til i 2010? For troende burde det si seg sjøl. For andre er det en god repetisjon av påskefortellingen, samt at det er et verk som gir tid til refleksjon, nytelse og avkobling. Domkirka var godt besøkt i går kveld, og i kveld er det en ny mulighet.