På nettsiden til restauranten Egon Kristiansand står det: Etter å ha blitt en av byens ledende restauranter etter ni år, var det på høy tid med fornyelse.
– Å kalle seg en ledende restaurant er en offensiv uttalelse, må jeg si.
Estragon kikket seg rundt i det svære lokalet og fikk litt pizzarestaurantfølelse.
Hva synes du om Rosmarin og Estragons vurdering av Egon? Si din mening nederst i saken!
Det var ingen som syntes å kjenne på ansvaret for å ta i mot gjestene, så Rosmarin og Estragon tok sjansen på å sette seg ned ved et ledig bord. Det var nok riktig tenkt. Der blir man møtt med en lapp om at man bestiller mat og drikke ved kassa.
– Det blir litt vel veikro for meg, altså.
Estragon er av den oppfatning av at hovedretter som nesten stryker 300 kroner bør bestilles av en oppsøkende servitør. Rosmarin var i det lette hjørnet:
- Ikke vær snobbete. Se rundt deg; temmelig godt belegg til å være en hverdag, synes du ikke?
Det var ikke lett å argumentere mot det, og en av forklaringene er en stor meny som ikke minst består av småretter for under 150 kroner.
– Ser ut som det kan være en del studenter som møtes her , svarte Estragon og leste seg gjennom menyen som inneholdt alt fra frokost— og lunsjmenyer til både amerikansk og italiensk pizza, samt klassiske internasjonale hovedretter av kjøtt og fisk.
Etter å ha ventet i en aldri så liten kø ved den trekkfulle kassa, plassert like ved døra, ble bestillingen gjort, og en imøtekommende servitør kunne skilte med diverse ulike poteter som følge til Estragons indrefilet og Rosmarins gratinerte torsk— og laksefilet.– Jeg teller 14 hovedretter med kjøtt, men bare tre fra havet, bør det være et signal om å styre unna, tror du?
Rosmarin var fiskeklar og svelget skepsisen. Estragon bet seg merke i en detalj ved akkurat fiskemenyen:
— Hvorfor kaller de det seabass? Fungerer ikke havabbor, liksom?
Forrettene ble fort vraket – det fristet ikke så mye med rekecocktail med Thousand Island eller friterte løkringer.
Estragon bestilte fatøl, enkelt og greit, mens Rosmarin fikk husets hvitvin til sin fiskerett. Det var ikke all verdens informasjon å få om den fra servitøren, eller skal vi si fra kassadamens side, men at det var en australsk Chardonnay, det var helt sikkert. Nu vel.
Estragons baconsurrede indrefilet kom med wokede grønnsaker og både bbq- og béarnaisesaus. Kjøttet var mørt, og smaken var god. Baconskiven som skulle ramme inn kjøttet virket derimot litt mot sin hensikt. Den var slapp og hang og slang og ikke så mye til hjelp. Alt i alt var det en ok hovedrett, men det bør det også være til 299 kroner.
Det blir kanskje litt mer som et samlingssted for unge mennesker enn et sted man går ut og spiser for å nyte mat og drikke.
Det var litt verre med fiskeretten til Rosmarin. Gratineringen skjulte det meste av det som var på tallerkenen, men hun fant da ut at det var to stykker torsk og en laksebit under osten og mellom paprikaen, og reke- og krepsehalen, hentet ut av laken sin for anledningen.
– Torsken er ikke gal, men denne laksen tror jeg ikke svømte rundt i kummene sine i dag morges , sa Rosmarin med tran i blikket.
– Ikke i går heller, vil jeg gjette på , svarte Estragon med tydelig understatement etter å ha smakt en liten bit.
Den var rett og slett ikke god. Til maten ble det servert bagetter fra Hatting eller tilsvarende, kanskje ikke et veldig spennende brød-akkompagnement.
- Kanskje dessertene hever inntrykket , prøvde Rosmarin seg på.
Hun bestilte seg en varm eplekake, mens Estragon gikk for klassikeren Crème Brûlée. Det skulle vise seg at kvinnelig intuisjon denne gang ikke var så dumt. Eplekake med is er sjelden helt feil, og denne var, ifølge Rosmarin, ganske så god. Så var heller ikke forventningene spesielt høye etter fiskeretten. Estragon på sin side fikk litt problemer med sin Brûlée. Rennende og tam i smaken med manglende overflate av Creme Brûléens brente sukkersignatur gjorde dette til en skuffelse. Selv kaffe og en aldri så liten Bayley's kunne ikke redde Estragons avslutning på måltidet.
— Vi må se på helheten her .
Estragon prøvde å nærme seg en konklusjon. Han fortsatte:
- Det er alltid et godt tegn når det er mange i lokale.
Rosmarin overtok stafettpinnen:
— Det blir kanskje litt mer som et samlingssted for unge mennesker enn et sted man går ut og spiser for å nyte mat og drikke.
Det virker som et konsept som inviterer til uformelle kvelder. Egon konkurrerer mer med Peppes Pizza og liknende spisesteder. Menyen er variert, og det er sånn sett mange veier til metthet her. Som restaurant på linje med dem Fædrelandsvennens anmelderpar vurderer i denne spalten, faller den igjennom både på miljø, valg av servicelinje de har lagt seg på og manglende matkvalitet.
– Vi faller nok utenfor segmentet de først og fremst ønsker her, men de bør skjerpe seg uansett, sa Rosmarin da Estragon kom tilbake.
Han hadde stått i kø for å betale regningen. En drøy tusenlapp for to retter med drikke og avec er sånn sett ikke galt i det hele tatt. For noen er pris nesten viktigere enn kvalitet. De om det.
I uterestauranten satt noen blåfrosne ungdommer under pledd med latte og røyk. De så i alle fall fornøyd ut.
Hva synes du om Rosmarin og Estragons vurdering av Egon? Si din mening nederst i saken!