Sykkelsporten var en gang mann mot mann. Kondisjon, krefter, taktikk og viljestyrke avgjorde. Skal vi tro eksproff Tyler Hamilton har det i 20 år i stedet handlet om blodoverføringer, sprøyter, penger og kynisk juks. Seierne hadde blodpris.

"Du kunne brukt verdens beste løgndetektorer på oss, og vi ville bestått. (...) Det føltes greit å bryte reglene fordi vi visste at andre gjorde det også". Slik er en av forklaringene på hvorfor Hamilton og store deler av det profesjonelle sykkelfeltet systematisk dopet seg gjennom 1990— og 2000-tallet.

Det skjulte rittet kan leses som en forsvarstale fra en som ble avslørt som juksemaker, og siden har ropt ut at han ikke var alene. Likevel er det troverdighet i Hamiltons forsvarsverk. Det viser hans lagkameraters innrømmelser i ettertid, blant dem sykkelsuperstjerne nummer én, Lance Armstrong, og norske Steffen Kjærgaard.

Boken viser kynisme i jakten på penger og ære langs franske veier. Her får vi høre om en motorsyklist som følger Tour de France på avstand med sidebager fulle av doping og om blodoverføringer i lagbussen like etter målgang.

På denne tiden fikk publikum oppleve noen vanvittige dueller. Som da de tre tidligere Tour de France-vinnerne Jan Ullrich, Marco Pantani og Lance Armstrong jaget hverandre opp Mount Ventoux i en fart man aldri hadde sett før. Så var de også for gode til å være sanne.

Hamilton tror ikke det har vært rene ryttere i toppen av treukers etapperitt på mange år. Det gjenspeiler hans virkelighetsbilde. Med kniven på strupen gjorde de det som måtte til for å henge med. Det tar visst 1000 dager å bli en doper. Første sesong som proff tåler man å være dårligere. Andre året mister man motet. Det tredje hiver de seg på karusellen.

Til slutt dopet amerikanerne seg bedre enn de andre, og vant.

Det er skremmende å se hvor vanlig dopingen var, og hvor lett de kom seg unna. Til tider virker det helt normalt, og jeg tok meg selv i å heie på Tyler i kampen mot de andre doperne. De som aldri nådde toppen fordi de syklet rent, levnes ikke mye plass. Det gjør heller ikke de som klatret til topps på lovlig vis. Hamiltons refleksjoner rundt rett og galt er mangelvare, men han gir et interessant og spennende bilde av verdenen han var en del av. Heldigvis har han tanker om hvordan sporten kan bli renere. Ansvaret plasserer han hos det internasjonale sykkelforbundet.

Det er mange som er spesielt interessert i sykling i Norge. Boken er nok først og fremst for oss. Så får vi heller tåle at oversettelsen er sykkelfaglig svak. På engelsk bruker man gjerne "to ride" om å sykle. På norsk er det ikke vanlig å ri en sykkel. Vi sykler.