Forfattere: Sveinung Sandberg og Willy Pedersen

Forlag: Universitetsforlaget

Nyansert og opplysende om den «ufarlige» cannabisen.

Professor i sosiologi, Willy Pedersen, vakte oppsikt høsten 2009 da han rykket ut og mente at bruk av cannabis burde avkriminaliseres; han hadde endret syn. Det kan være grunn til å vurdere det nåværende strafferegime for narkotika rent generelt, men det var cannabis Pedersen rykket ut for. Sammen med sosiologkollega Sveinung Sandberg gir han nå ut boken «Cannabiskulturen», der han høyst leseverdig argumenterer for og nyanserer sitt standpunkt.

«Cannabiskulturen», slik den fremtrer som subkultur med sine koder og et variert galleri av medlemmer, rommer alt fra folk i nøkkelstillinger i samfunnet til marginaliserte grupper. De to sosiologene har møtt og intervjuet mange av dem og kombinerer opplysningene med resultater av forskning fra nær sagt verden over de siste tiårene. Og dermed krakelerer cannabiskulturens polerte overflate. Å røyke hasj kan i en periode ha sine hyggelige sider for brukerne, men ufarlig er det ikke.

Brukerne av cannabis understreker stadig at stoffet bare distribueres som vennetjeneste. Det er en ren myte, ifølge de to forfatterne. Brukerne fristes til å selge i alle fall nok til å finansiere eget forbruk. Dermed ligger det nær å øke omsetningen – og fortjenesten. Men med større kvanta og beløp øker risikoen for å bli vevet inn i kriminelle nettverk av smuglere og stordealere, med de følger det kan få i et samfunn som straffeforfølger slik virksomhet. Tilgangen på cannabis bygger på stor svart økonomi.

Selv om en del cannabisbrukere håndterer hverdagen godt viser forskning at hasjen kan føre til sosial marginalisering, problemer i utdanningssystem og arbeidsliv og bruk av sterkere rusmidler. Det er også en genetisk risiko til stede, altså fare for psykiske forstyrrelser. Dermed er det på ingen måter ufarlig å stappe hasjpipa eller rulle seg en «rev».

Et av Pedersens argumenter for avkriminalisering bygger på at mange mennesker med alvorlige sykdommer, som MS, har gode erfaringer med cannabis. Dette kan håndteres ved at det blir lovlig å dyrke mindre kvanta til eget bruk eller ved omsetning i legale kanaler.

Cannabis plasseres gjerne et sted mellom de legale rusmidlene tobakk og alkohol og på den andre siden tyngre stoffer som amfetamin, kokain og heroin. Det kan gi den et skinn av noe ufarlig, men plasseringen er tilslørende. Heller ikke alkohol og tobakk er ufarlige, som kjent.

Kampen mot narkotika har fylt opp norske fengsler og koster enorme ressurser på politisiden, uten at kampen synes å kunne vinnes. Det må være riktig å forsøke lempeligere tiltak der det er mulig, slik forfatterne foreslår under henvisning til politikken som er ført for de legale rusmidlene.

«Cannabiskulturen» avslører en kultur mange grunnløst har forherliget eller hatt et avslappet forhold til. Det er det ingen grunn til. Men det må like fullt være legitimt å vurdere om tiltakene har vært for harde, om det er mulig å oppnå like gode resultater med færre ressurser. Det oppfatter jeg som et nyanserende hovedsynspunkt av Pedersens utspill i 2009. Cannabiskulturen har vist seg å være slitesterk og stabil. Det gjør den ikke mindre farlig, kanskje snarere tvert imot. Den kan med sitt «gode image» være forførende og lede mennesker inn i en ruskultur som stjeler deres liv. «Cannabiskulturen» gir klart og velskrevet svar til de som forsvarer denne kulturen uansett motiv og argumenter.