" Det var en av redslene våre : at Livet ikke ville bli som Litteratur. Se på foreldrene våre – var de som Litteratur? I beste fall kunne de kanskje passere som tilskuere eller forbipasserende, en del av et sosialt bakteppe for stedet der virkelige, sanne og viktige ting utspilte seg." – Tony Webster, nå pensjonert, husker med nøkternt blikk tilbake på tiden som forventningsfull, litt pretensiøs kostskoleelev i sekstitallets England. Betydningen enkelte mennesker får for hvordan man tenker om seg selv og omverdenen, for hvordan ens karakter og selvoppfattelse formes i de tidlige årene, er vektlagt. Adrian Finn var en slik person for Tony. Allerede som skolegutt satte han lærere og venner ut av spill med sine filosofiske grunntanker om blant annet historiefaget og historietilblivelse. Når Tonys første kjæreste, Veronica, fascineres like sterkt, blir han sjalu. Veronica er en smart, liten bedreviter som skildres ganske usjarmerende, blant annet gjennom en horror-helg som stadig dukker opp i Tonys minne, hvor han blir med Veronica hjem for å hilse på familien. Broren og faren viser en nærmest konspiratorisk fiendtlighet mot ham som Veronica føyer seg til. Den eneste som viser forståelse, er Veronicas mor. Når forholdet omsider tar slutt, og Tony får et brev fra Adrian om at han og Veronica er blitt kjærester, later han først som om han ikke bryr seg. Deretter sender han et rasende, men ærlig brev. Tre måneder senere begår Adrian selvmord.
Et lokk har med årene lagt seg over disse hendelsene, og Tony har levd livet sitt uten de helt store høyder. Som han selv sier det – han var "[g]jennomsnittlig på universitetet og på jobb; gjennomsnittlig i vennskap, lojalitet, kjærlighet; utvilsomt gjennomsnittlig i sex." Gnisten fra fortiden, er med andre ord borte. Temperaturen endres når Tony mottar et arvebrev fra Veronicas nylig avdøde mor, hvor det står at hun gir ham Adrians dagbok. Veronica, som Tony ikke har hatt kontakt med på 40 år, har stjålet dagboka, og det eneste hun gir ham er en sides utdrag fylt med matematiske, filosofiske koder som ender i en avbrutt setning: "Hvis for eksempel Tony…".
"Hvor ofte forteller vi vår egen livshistorie? Hvor ofte foretar vi tilpasninger, utbroderinger, gjør sleipe forkortelser?" Når Tony med liv og lyst dukker inn i fortiden, finner han via noen få, nye opplysninger at minnene endrer seg – løsner, deles opp, faller sammen, mørkner.. Hvordan var det tingene foregikk, egentlig? Og finnes det noen gang, for noen, noe svar på dette?
Jo lenger denne romanen får virke, jo flere spørsmål dukker det opp. Den fenger umiddelbart med sine klare, renskårne linjer og lekne fortellerteknikk, for så å bikke over og vise en komplett ny sammensetning av disse linjene – og fenger slik desto mer, men på en mer perpleks måte, for som Tony stadig fornemmer: Det må være noe her jeg ikke har skjønt. Råder derfor alle til å lese denne boka samtidig med en venn – du kommer til å ville ha noen å diskutere den med etterpå.
Julian Barnes vant med Fornemmelsen for slutten Man Booker-prisen 2011.