ROCK/SYNTHROCK
Det låt så tøft og så tidsriktig da disse nordmøringene kom som lyn fra klar himmel og satte fyr på norske rockescener i 2005/2006. De fikk til og med to Spellemannpriser for debutalbumet, og gode muligheter til å turnere rundt omkring i verden.
Da det var på tide å gi ut oppfølgeren, vraket Ådne Meisfjord og de andre i 120 Days like godt hele musikkpakken. Den holdt ikke mål. Så spørs det om dette albumet holder mål. Jeg føler meg i alle ferdig med det etter to høringer. Da er spenningen over. Da er det ikke så mye mer å hente.
Her er mindre gitarspill enn sist. Mer synth. Noen av låtene er lange med nesten evigvarende temaer. Man venter at det skal skje noe, men 120 Days holder igjen, og i stedet for å framstå som et vitalt rockeband med mange gode ideer, så framstår bandet med denne toeren som et band som kjeder seg. Det er stort sett ganske kjedelig å høre på også.
