Det var bare halvfullt hus i Grieghallen denne kvelden. Med tre konserter i Bergen de siste årene, hvorav de to foregående for fullt hus, er det kanskje ikke rart at publikumsinteressen har dalt en tanke.
Ian Anderson er blitt et år eldre siden han svar i Bergen i juni i fjor. Bortsett fra det har det ikke skjedd spesielt mye siden sist. En god del forandringer var det likevel blitt på settlisten. Noen låter var skiftet ut og noen hadde byttet plass. Men Tull har for det meste fremdeles begge bena trygt plantet i 70-tallet. Mye nytt materiale plager ikke bandet sitt publikum med. Riktignok var det satt av plass til et par ferske sanger, ”Hare In The Wine Cup” og ”A Change Of Horses”.
Stakkars Ian Anderson sliter minst like mye med stemmen som sist – men bortsett fra på en del av det aller eldste materialet er det ikke altfor plagsomt. Honnør skal han imidlertid ha for at han ikke forsøker seg med noe digitalt lureri som vi av og til ellers kan oppleve fra gamle helter. Og på de nye låtene er det ikke merkbart i det hele tatt. For mannen har fremdeles en av rockens mest definerte stemmer – selv om det ikke lenger er så mye av den.
Selvfølgelig er det musikalske håndverket uangripelig. Men det gnistrer ikke – i hvert fall ikke den første timen. Kanskje det er litt for mye å forvente etter 40 års turnering. Nå skal det innrømmes at det ble atskillig mer punch etter pause. Gamle maskiner trenger litt tid for å komme opp i fart. Ikke minst ble det mer kraft i gitarspillet til Martin Barre. Sjefen sjøl virket for øvrig i god lune, og kan selvfølgelig fremdeles spille tverrfløyte stående på en fot.
Og en konsert som slutter med ”My God”, ”Aqualung” og ”Locomootive Breath” er i hvert fall nok til å tilfredsstille både nye og gamle fans.