Julealbumet til Nick Lowe kommer ikke like overraskende som for eksempel Bob Dylans tilsvarende gjorde for noen år siden. Lowe har brukt de siste 20 årene til å perfeksjonere rollen som gentlemanscrooner – en sånn som synger om livets opp— og nedturer med laidback cool og glimt i øyet – og på dette stadiet føles det antakelig bare naturlig for den gamle rockeren å stelle i stand litt julehygge.
Lowe tillater seg å være tåredryppende sentimental i Eddy Arnolds "Christmas Can't Be Far Away" og Roger Millers "Old Toy Trains", men gjør til gjengjeld hymnen "Children Go Where I Send Thee" i skiffleversjon og lager TexMex av "Silent Night". Hans egne, nyskrevne låter er like kostelige som de er koselige. "Christmas at the Airport" og Ry Cooder-samarbeidet "A Dollar Short of Happy" er så bittersøte som bare gode julesanger kan være. "I Was Born in Bethlehem", hvor Jesus for en gangs skyld får fortelle historien sin selv, er den kanskje fineste av dem alle.
"Quality Street" er et julealbum for alle oss juleskeptikere – vi som er glade i høytiden, men som ikke orker patos, prektighet og lyden av sledebjeller. Dette tror jeg jammen at jeg kan høre på helt til påske.
