Kristine Bonnevie (1872-1948) ble i 1912 Norges første kvinnelige professor. Innen sitt fagområde, biologien, hadde hun et bredt interessefelt, fra marinbiologi til genetikk. Hun kom til å virke i en tid der forskerne tok lange skritt fremover i arvelighetsforskningen, men hun fikk ikke oppleve det store gjennombruddet med beskrivelsen av DNA-molekylets struktur. Likevel, forskere bygger på tidligere generasjoner arbeid, og Bonnevis funn fikk betydning og vakte internasjonal oppsikt.

9788202345808[1].jpg

Mellomkrigstiden var preget av heftige debatter om raseteori. Biografene kreditterer henne for å skille deologi og fagkunnskap, blant annet som en av initiativtakerne til Institutt for arvelighetsforskning, som skulle være faglig forankret. Hun var mer empiriker enn ideolog. Biografien er skrevet av biologer , to professorer og en dr. scient., noe den preges av. Faghistorien med sine mange navn og retninger, alle skal ha omtale og plass, gjør at Bonnevie i perioder blir litt borte, fag og person løsrives fra hverandre. Biografien er naturligvis faglig solid, mens privatmennesket dukker først opp mot slutten. Boken hadde tjent på et mer helhetlig grep.

Det var ikke selvsagt at hun skulle bli den første norske kvinne med professortittel. Faren, politikeren Jacob Aall Bonnevie, mente bestemt at oppdragelsen skulle ”bevare den sande kvindeligheds klenodie...” . Likevel tok hun artium og begynte å studere. Hun hadde åpenbart sterk vilje, stort pågangsmot og betydelig arbeidskraft. Når en ser på hennes samlede arbeidsmengde gjennom et år, er det bedre kår i akademia i dag, klaging til tross!

I tillegg hadde hun tid til å ta mange tak for å bedre studentenes arbeidsforhold og velferd. Hennes innsats er særlig knyttet til å skaffe boliger, mens det andre ganger var det behov for mat. Under første verdenskrig fikk hun studentene med på potetdyrking, under siste krig hadde den gamle damen gjemt et matlager i kjelleren. Som ugift tante var hun til stede for en etter hvert tallrik skare av barn i to generasjoner. På en seter hun eide i Rondane, var det hver påske og sommer stort innrykk av familie, kolleger og studenter.

Bonnevie var også samfunnsaktør med alt fra verv i lokalpolitikken til internasjonale opp drag. I samlet sum et høyst arbeidsomt menneske som vel fortjent gir navn til biologibygget på Blindern.