I visse perioder av livet (og for noen kanskje bestandig) kan tilfeldige bevegelser eller elementer – en spasertur, et epletre i hagen – blande seg med noe av dypet i en selv, og oppleves som – ja, hva da? Å videreformidle mer eller mindre uforklarlige og vage, men ekstremt ladde øyeblikk, er én av kunstnerens oppgaver. Josefine Klougart regnes å være blant Danmarks fremste unge forfattere av i dag, og lager bildekoplende ordkunst som går gjennom marg og bein.
«Alt blir filtret sammen når man skriver. Det som var, og det som er eller kanskje kommer […] Et ønske om å bli eldre som avslører seg som et ønske om ikke å miste barndommen sin. Ikke miste noe i det hele tatt, holde fast i det strømmende, stå fast i det og: bevare.» Romanen er på mange måter en utforskning av tilhørighet. Til et sted, til en annen person, til livet og døgnet og rommene vi bor og sover i. Hovedpersonen er en kvinne som er blitt forlatt av en mann, som ved et dødsfall
Det er noe ufrivillig symbolsk over verden, tenker hovedpersonen et sted i romanen, og jeg tenker at denne boken aldri opphører, den bare fortsetter, slik verden fortsetter å spre retningsfri, latent symbolikk til alle vi som lever og blir forelsket og mister de vi elsker, til alle som har kjent hvordan det er å huske for mye, å ha sansene på fullt gap.
Lette, morsomme åpenbaringer gynger sammen med dype, tunge sanselass, og jeg kjenner at jeg trenger full ro rundt denne boken, et fullstendig rent fokus, og likevel; at jeg duver inn og utav teksten som i bølger. Jeg er borte, jeg er tilstede. På ett punkt føler jeg at jeg ikke trenger å bli med videre.
Kanskje fornemmer jeg at fortelleren later som om jeg ikke er der, eller prøver å late som det, og kanskje er det derfor. Men bølgeferden fortsetter, og jeg verdsetter uavhengig av alt at livsoppfatninger som dette kan finnes nedtegnet i verden som tekst. Alle øyeblikkene oppå hverandre og tett i tett. Vi trenger at en av oss er skriver slik, vi trenger at en av oss våker.
