Bob Dylan sine låter har blitt tolket så det holder i alle år. Det gir en forunderlig og god følelse å høre hvor mange ulike artister som får noe nytt ut av hans sanger fortsatt.
Inntektene til denne albumpakken på fire plater går til Amnesty International. Det er en god nok grunn til å støtte prosjektet i seg selv. Enda bedre er det at Dylans mer eller mindre kjente låter får en ny klang og en ny mening med unge band og artister som My Chemical Romance og Miley Cyrus. Førstnevnte gjør en punkete og formidabel versjon av ”Desolation Row”, mens sistnevnte gir "You’re Gonna Make Me Lonesome When You Go” en ny og ungdommelig kraft. Ærefrykten og respekten dirrer fra en tvilsom Disney-figur. Så sterkt!
Klangen av frihet er altså stikkordet her. 73 artister med en vidtspennende bakgrunn er invitert med på frihetsfesten. Ikke alle gjør det like bra, men det skinner klart gjennom at dette er en mann de tolker med respekt. Det er sjelden man får et så stort knippe med ulike artister for å samle seg om samme sak. For her bidrar både Sting, Steve Earle, Elvis Costello, Dave Matthews Band, Sinead O’Connor, Flogging Molly, Jackson Browne, My Morning Jacket og Pete Seeger. Alle har hørt på Bob Dylan, én eller annen gang, og de gjør det antagelig fortsatt.
Til tross for en fantastisk musikkpakke, er det likevel ingen som slår mannen selv. Det hører vi helt til slutt når Bob Dylan synger ”Chimes of Freedom”. Han kroner verket. Mange av låtene hans vil vare evig. Det vil også kampen om frihet. Heldigvis!