Det er bare å ramse opp: «Dager i stillhetens historie» er allerede utropt til en av fjorårets beste, nominert til Nordisk Råds litteraturpris, Ungdommens kritikerpris og P2-lytternes romanpris. Og dét er ikke så rart. Merethe Lindstrøm bygger sine historier med mange antydninger, og undervurderer ikke leseren. Heldigvis.
Det handler om det aldrende ekteparet Eva og Simon, som inngår en pakt om ikke å snakke om sin fortid. De har hemmeligheter for døtrene sine, og for hverandre. Mens han lukker seg mer og mer inne i seg selv, prøver hun å bryte ut av isolasjonen og tausheten.
Og nettopp stillheten går igjen i romanen. Mens Eva ønsker å bryte tausheten, mister mannen taleevnen i gryende demens. Det endrer livet deres, og ikke minst får den frem alt det usagte, uforklarlige og uforståelige i livet, som igjen ender med skyldfølelse. Eva bærer nemlig også på en hemmelighet om da hun som tenåringsjente adopterte bort sin lille sønn.
Den latviske hushjelpen Marija, som blir et slags familiemedlem for de to gamle. Helt til hun viser sider av seg selv som krasjer med Simons jødiske bakgrunn og hans holocausterfaringer. Det ender med et brudd med Marija, og et ubehag som blir liggende å murre gjennom hele romanen.
«Dager i stillhetens historie» er en følsom, og nesten utmattende fortelling. Den beskriver det umulige ønsket om å kjenne en annen person helt ut, om å ikke klare å være fullstendig inne i noen. Og om hvordan skyldfølelse både kan splitte og forene to mennesker. Dette er en av romanene fra 2011 som vil bli husket.