Den levende poplegenden var nemlig i storform i det fine sommerværet i Oslo. Han pludret og knotet så godt norsk han kunne mellom den imponerende låtrekka som talte nesten to tredjedeler Beatles-sanger.
McCartney gjorde et nummer ut av at veldig mange av sangene har han aldri spilt på norsk jord tidligere. Men de aller fleste var kjent for oss Beatles— og McCartney-frelste. Kanskje med unntak av In spite of all the danger, som ble spilt inn med The Quarrymen, som var forløperen til The Beatles.
Det var bare sterkt å høre en opplagt McCartney og et fett og kanonbra band dra I'll follow the sun, Long and winding road, We can work it out og andre udødelige klassikere fra skattekista. Også sterkt å høre når han gjorde George Harrison sin All things must pass.
I går passerte publikumstallet åtte millioner når vi snakker om hvor mange som har kjøpt billett til dette turné-konseptet. Det ble selvsagt behørig markert ved å gi en heldig publikummer en bil i gave fra en av hans sponsorer.
McCartney var raus på alle måter i går. Jeg har sett at noen anmeldere har etterlyst nytenkning hos McCartney under denne turneen. Men for søren, da dere! McCartney skal da spille låtene slik vi kjenner dem. Man tuller ikke i historietimen. I alle fall ikke i en slik gullkantet historietime som dette.
For Paul McCartney har lært verden hvordan popmusikk skal lages. Det vil vi gjerne høre om og om igjen. Spesielt når vi får det levert på den måten vi fikk på Valle i går kveld. Lengden var såpass tøyet at vi egentlig fikk to historietimer. Uten friminutt mellom. Det behøvde vi ikke.
Rune Slyngstad