En sammenslåing av Aust-Agder og Vest-Agder er under utredning i en arbeidsgruppe der de to fylkeskommunene, fylkesmennene og noen av kommunene i de to fylkene er representert. I oktober skal forslagene legges fram for offentligheten.Aust-Agder og Vest-Agder er blant de minste fylkene i landet og grensen skjærer gjennom Kristiansands-regionen. Ved siden av grensene mellom Oslo og Akershus og mellom Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag, er fylkesgrensen mellom de to Agder-fylkene den som er svakest begrunnet. Det ville derfor ikke være særlig overraskende om utvalget foreslår en sammenslåing og en rimelig fordeling av arbeidsplasser mellom Arendal og Kristiansand. Det kan selvsagt også være aktuelt å legge noen funksjoner til Evje, for å videreutvikle et tyngdepunkt i indre Agder. Sørlendingene har som vanlig god tid på seg. En sammenslåing skal først settes i verk fra 1. januar 2008. Mens vi iler langsomt, er danskene i ferd med å endre hele sin forvaltningsstruktur i løpet av et par år. Like før jul kom innstillingen fra en strukturkommisjon, Fogh Rasmussens regjering fremmet sitt forslag for et par måneder siden og før sommerferien skal det i Folketinget utformes et tverrpolitisk forlik om en helt ny kommune— og amtstruktur, som skal gjennomføres fra 1. januar 2006. Og her er det ikke snakk om småpusling. Regjeringen har for eksempel foreslått at kommunene i Danmark skal ha minimum 35.000 innbyggere.Også i Norge foregår det en bred debatt om både kommunestruktur, regioner og fordelingen av oppgaver mellom forvaltningsnivåene. Agder-fylkene kan lett komme bakpå i forhold til denne utviklingen. Det er sannsynlig at det i løpet av de neste stortingsperioden skjer store forandringer i hele den norske forvaltningsstrukturen. Både i de politiske partiene og i flere statlige kommisjoner (Distriktskommisjonen og Lokaldemokratikommisjonen), i de enkelte kommunene og i KS foregår det omfattende diskusjoner om framtida. Det mest avgjørende blir sannsynligvis hva de politiske partiene bestemmer seg for.Sørlandet ligger i forkant av mange andre regioner i Norge når det gjelder strategier for en moderne regional utviklingspolitikk. Den sterke satsningen på de tre k-ene (kultur, kompetanse og kommunikasjon), som ligger bak både «Felles mål for Agder», Sørlandets Kompetansefond og Cultiva, er ikke unik i internasjonal sammenheng. I Norge er det imidlertid mange regioner som har mye å lære av Sørlandet. Men det hjelper lite med gode strategier når virkemidlene mangler.Et sammenslått Agder-fylke vil lett bli en papirtiger. En videreføring av dagens fylkeskommuner som direkte folkevalgte organer med dagens spinkle oppgaveportefølje, er utenkelig. Da får vi en tonivåmodell i Norge, med en enda mektigere stat. En Sørlands-region under direkte folkevalgt styring vil bare ha mening hvis den får oppgaver som fører til at rollen som regional utviklingsaktør kan få et reelt innhold. Og det må innebære omfattende overføring av ressurser og oppgaver fra staten til regionene. Det foregår diskusjoner om sterke regioner på flere hold. Distriktskommisjonen arbeider langs slike linjer, Arbeiderpartiet har i et debattopplegg lansert slike ideer, KS har lagt fram forslag om nye og sterke regioner og fylkesutvalgene i Nord-Norge har nylig vedtatt å samarbeide for større makt for landsdelen. Forslagene dreier seg om overføring av ressurser og ansvar for vegsektor og kollektivtrafikk, kultur og fordeling av spillemidler, Innovasjon Norge og deler av arbeidsmarkedsetaten, valg av eksterne representanter i styrene ved høgskolene, styreoppnevning til helseforetak/helseregioner og overføring av ansvar for planlegging, landbruk og miljø fra fylkesmannen. Det kan også tenkes en overføring av midler fra den indirekte distriktspolitikken (gradert arbeidsgiveravgift, landbruksstøtte og distriktselementet i kommuneøkonomien) til en aktiv regional utviklingspolitikk. Dette vil dreie seg om flere milliarder. Til sammen ville dette kunne gjøre regionene til slagkraftige enheter for å videreutvikle verdiskapningen i Norge og stabilisere bosettingen i alle landsdeler.Et spørsmål som kan reises, er om Sørlandet vil være en stor nok landsdel til å ta på seg så omfattende oppgaver. Det viktigste i denne sammenhengen er om Sørlandet selv har ønske om å være en landsdel med evne og vilje til å ta ansvar for egen utvikling. Ingen andre kan pålegge Sørlandet å være en landsdel med visjoner og ambisjoner. Skal vi bli det trengs det noe mer enn å snike seg fram til en sammenslåing av to falleferdige fylkeskommuner i 2008.En slik omlegging av nasjonal politikk handler imidlertid om makt, og for sørlendingene er det viktige spørsmålet om vi skal være med i denne maktkampen eller ei. Det store slaget vil stå i de politiske partiene.