Historien om barna Petra og Karsten som møtes i barnehagen, er snill og søt.
Det blir iblant nesten for søtt og snilt. La oss snakke billedlig her: Skygger over det sollyse gresset forekommer nesten ikke. Det finnes fnugglette streif av berøring: Som Karstens angst for å gå i barnehagen. En angst som riktignok forsvinner i løpet av en halv dag. Pluss det faktum at Petras far er død, og en replikk om at "Alle bør ha en bestevenn". Dette er temaer som imidlertid ikke følges opp. Da blir filmen ofte kun illustrasjoner av det snille og det søte.
Men for all del: En tror at filmen vil treffe de små, de som Wergeland kalte "en alen lange". Og både filmen og Tor Åge Bringsværds bøker er jo først og fremst og sterkest myntet på dem, blant annet gjennom det å gi tøyfigurer bevegelser og stemmer.
