— Det er nok musikk i verden. Jeg ønsker ikke å gi ut noe som er overflødig. Jeg vil lage noe som er bra nå, og like bra om ti år. Og det synes jeg flere burde ta til seg. Det er utrolig mye tannløs pop for tida, sier Morten Abel.

Torsdag spiller han på Odderøya Live. Fortsatt aktuell, slik han har vært det i de fleste av de 30 årene som har gått siden han ga ut sin første plate med Mods. Men han savner noen som sprenger grenser i musikken. Som Zeppelin. Stones. Dylan. De som inspirerte ham som ung.

— Jeg venter egentlig på en ny musikalsk revolusjon. Det har ikke vært en skikkelig bølge siden grønsjen. Kanskje kommer den nå som det er dårlige tider mange steder i verden. Nedgangstider har gjerne en positiv effekt for kunsten.

- Du har hele tida vært opptatt av å fornye deg som artist?

— Ja, jeg har alltid vært opptatt av det som skjer i musikkverden. Jeg har snappet opp ting tidlig og forsøkt å formidle det videre. Det er spennende å oppdage noe nytt, da føles det som bare mitt en liten stund. Det er moro.

- Og nå jobber du med en ny plate. Hvilken retning har du gått denne gangen?

— Ja, den ser ut til å komme i september, og det blir en veldig energisk plate. Det beste med å ta en pause var at jeg ble veldig tydelig på hva jeg ønsket meg. Jeg ville bruke tid, få litt distanse til låtene. Og jeg synes de er blitt slitesterke.

- Du har hatt en lang solopause. Det har gått sju år siden den forrige plata, hvorfor det?

— Det var egentlig ikke så gjennomtenkt, men jeg er blitt litt mer forsiktig med timingen. Det er lett å snuble litt i seg selv når man bare lager musikk, spiller den inn og gir den ut – uten å tenke seg så mye om. Man kan mette både fansen og kritikerne på den måten.

- Det er over 30 år siden du ga ut den første plata med Mods. Hva ville du med musikken din da du snekret på "Tore Tang" og "Me to går alltid aleina" som tenåring?

— Jeg hadde ingen stjernedrømmer den gangen. Målet var å få spille på skolefestene. Ambisjonene kom med September When. Da begynte vi å snakke om å satse på musikken i stedet for utdannelse. Og dette var midt i a-ha-eventyret, så vi så at det var mulig. Vi våget å bruke tid og penger på musikken. Det var kanskje naivt, men det var verdt det. September When var en eneste stor opptur. Vi holdt ikke på så lenge at vi fikk noen problemer eller ubehageligheter. Jeg ser på hele den perioden som en fin tid. Jeg lærte veldig mye.

- Dere fikk veldig gode kritikker og var et av Norges største band. Hvorfor tok det slutt etter fire plater?

— Jeg skrev veldig mye musikk og syntes ikke jeg fikk kanalisert alt i det bandet. Uttrykket stivnet litt og jeg følte ikke at vi kunne toppe det vi gjorde med den siste plata. Vi kunne selvsagt hatt bandet på si, men alternativene da var enten å gi hundre prosent eller gi seg. Og jeg synes det var greit å gi seg.

- Er det noe du savner fra den tida?

— Forventningene. Det freidige motet vi hadde. Og jeg savner å spille på de små stedene, rundt omkring overalt. Det var litt mer kaotisk den gangen. Litt mer galskap på scenen. Jeg er ute etter de samme opplevelsene fremdeles, men ting har satt seg litt mer. Livet forandrer seg, man omfavner nye ting og må gi slipp på andre ting. Sånn er det bare.

- Dere fikk aldri noe internasjonalt gjennombrudd. Er det skuffende for deg?

— Nei, egentlig ikke. Som de fleste andre med ambisjoner, så brukte vi de midlene vi hadde. Vi hadde noen gode turneer i Tyskland, Sverige og Danmark, men kanskje hadde vi ikke helt singelen som skulle til.

- Men du er blitt popstjerne her hjemme. I alle ordets betydninger. Hvor bevisst har du vært på den rollen, og det å bli "kjent"?

— Det er en del av jobben. Når man står på scenen skal man gi noe av seg selv, og jeg har alltid vært inspirert av vokalister med et visuelt uttrykk. Mick Jagger, Robert Plant, David Bowie. Det er gøy å leke. Men jeg gjør ikke noe vesen av meg når jeg ikke er på jobb. Jeg opplever ikke noe stress med å være kjent, jeg møter stort sett bare positive folk som vil være hyggelige.

- Du har skrevet en roman og virker å være opptatt av det lyriske, likevel blir du sjelden omtalt som tekstforfatter. Tror du popstjernerollen har vært med på å undergrave sangtekstene dine?

— Det har jeg ikke tenkt så mye på, men jeg setter stor pris på å få henvendelser om tekster og innhold, at folk forholder seg til det. For jeg bruker mye tid på det, og det er alltid en utfordring å få det bra. Det trenger ikke være innholdsmessig dypt, men det må funke rytmisk, og det må skape bilder på netthinnen.

- Nå er det mange som forbinder deg først og fremst med "Hver gang vi møtes", hvordan opplevde du å være med på det?

— Det ble som jeg trodde, bare enda hyggeligere. Det som gjorde det håndterbart var at hele programmet var spikret hver dag. Vi hadde hele tiden så mye å gjøre at jeg aldri fikk tid til å tenke over om det var en god idé. Og jeg fikk eksponert musikken min for et publikum som ikke kjente meg særlig godt fra før. Det ga veldig bra respons.

- Det er fristende å antyde at du først og fremst hadde kommersielle motiver for å delta...?

— Ja, men jeg hadde ikke noe spesielt på gang på det tidspunktet, så det var ikke så veldig utspekulert. Det viktigste var å nå ut i sofakrokene. Det er hyggelig med et litt større publikum.

- Du har et solid publikum på Sørlandet også. Hvilke minner har du herfra?

— Bare gode minner. Jeg vokste opp i Nord-Norge, og familien kjørte til Arendal hver sommer. Jeg har slekt der og vi hadde veldig fine sommerferier. Så har jeg spilt på quarten to ganger og det var topp stemning. Mye sommer, mye sol. Lune, fine folk, med god humor. Sørlandet er det beste stedet å ha festivaler, det må vi vel kunne slå fast.

- Og hvilken Morten Abel får vi oppleve denne gangen, sammenlignet med sist du var her?

— Vi vet hva som funker live nå. Når det er festival, så gjelder det å ha det gøy og føle energien. Vi prøver å levere et sett uten dødpunkter – og ikke gi folk tid til å kjøpe øl underveis.