Vi står litt bortenfor og ser at Magnus reiser seg opp, og prøver å få ut noen torner. Selv om det ser utrolig komisk ut, ler jeg ikke. Jeg er den eneste i gjengen som ikke har drukket alkohol, og jeg vil ikke heller. Der falt Pernille også. Hvorfor endte jeg opp i dette miljøet?

Neste helg møtes vi igjen. Denne gangen er vi hos meg. Magnus og Kristian smuglet inn øl og rusbrus, og nå er de fulle igjen alle sammen. Enda en gang er jeg den eneste som holder meg unna flaska.

Jeg har alltid vært den perfekte. Kristin, som jeg heter, høres liksom litt uskyldig ut. Det blonde håret mitt og de knallblå øynene mine gjør også sitt. Jeg vet selv at å være perfekt kan være positivt, men det var det ikke i denne sammenhengen. Det var rett og slett irriterende. Derfor ble jeg kjent med Hilde og Pernille. De var kule og ganske lette på tråden. De kjente også alle de kjekkeste guttene. Så nå er vi en gjeng. Jeg vet at dette er et dårlig miljø, men jeg er for feig til å komme meg vekk.

Kom igjen! Vi går ut, sa Fredrik ivrig, tydelig beruset.

Dingis igjen, tenkte jeg. Det var for fjortiser og småunger som ikke hadde noe bedre å sløse tiden sin på. Når de 16-årige vennene mine ble fulle, var de utrolig barnslige og måtte bare trykke på den kjedelige ringeklokka.

— Ja vel, sa jeg gretten.

Pernille bestemte hvor vi skulle. Denne gangen ble det et rødt, gammelt hus som lå ved skogkanten. Tidligere satt jeg barnevakt for ungen i huset, men det var tre år siden.

— Du kan ringe på, sa Pernille til Magnus.

— Du ser så morsom ut, fortsatte hun og kysset ham på kinnet. Han gjorde som hun sa og gikk opp trappen til huset. Vi andre gjemte oss bak hekken. Plutselig hørte jeg noe. Det var et vindu som var åpent, så det gikk an å høre det som ble sagt inne i huset. Jeg skimtet to skikkelser der inne. Den ene høy, den andre litt mindre. Jeg regnet med at den lille personen var Mathilde som jeg passet da jeg var yngre. Vi hørte et klask og Mathilde begynte å gråte. Jeg skjønte hva som hadde skjedd. Hun hadde blitt slått. Vennene mine hørte det samme som meg, men de løp så fort de kunne. Det ville jeg ikke. Jeg kunne ikke svikte den lille jenta der inne! Jeg syntes så ufattelig synd på henne.

— Kristin? Kommer du? ropte Fredrik.

— Glem henne, svarte Pernille surt.

— Jeg skal ikke ha noe med dette å gjøre, fortsatte Pernille andpusten. De andre var enige. For noen venner tenkte jeg. Jeg var alene igjen, men jeg skjønte at Mathilde trengte hjelp.

Jeg listet meg inntil huset og ventet til det var helt stille.

— Mathilde, hvisket jeg flere ganger. Ingen svarte.

— Mathilde, hvisket jeg igjen. Denne gangen litt høyere. Da hørte jeg noen skritt som nærmet seg vinduet. Deretter ble det kastet ned en bag, og Mathilde klatret ned etterpå. Hun ble med meg hjem, men sa ingenting om hva som hadde skjedd.

Neste morgen gikk jeg inn på badet. Døren var ikke låst, så jeg regnet med at det var ledig. Der stod ni år gamle Mathilde og sminket seg.

— Du er bare ni år. Du trenger vel ikke å sminke deg, sa jeg til henne. Hun snudde seg og så på meg med store, brune øyne. Hun var veldig søt og hadde krøller i det mørkebrune håret. Bortsett fra blåveisene hun hadde på kinnet, kunne hun blitt kåret til Lille Frøken Norge. Jeg skjønte at det hadde skjedd noe ulovlig, men jeg fant ut at jeg måtte høre det fra henne før jeg ringte til politiet.

— Er det på grunn av faren din? spurte jeg forsiktig.

— Han drikker, svarte hun stille.

— Slår han deg? fortsatte jeg med medlidenhet i stemmen. Hun nikket.

— Jeg må sminke meg med pudder. Mamma har sagt det.

— Så moren din vet det? spurte jeg igjen. Hun nikket enda en gang. Hun åpnet seg for meg og fortalte meg hele historien sin. Begge foreldrene pleide å slå henne hver gang de hadde drukket. De var alkoholikere, men begge hadde gode jobber. Når de var edru, var de snille med henne, men det var svært sjeldent. Da hun hadde fortalt ferdig, holdt jeg rundt henne. Stakkars, lille jente, tenkte jeg.

Siden det var søndag, var det ikke så mye annet jeg kunne gjøre enn å ringe politiet. Mamma og pappa var på en romantisk weekendtur til Oslo, men jeg ringte og snakket med dem allikevel. De sa at det var bra jeg hadde ringt politiet, og at jeg bare skulle passe på Mathilde.

Da politiet kom, arresterte de foreldrene til Mathilde. Det kom også ambulansepersonell for å sjekke skadene Mathilde hadde fått etter at foreldrene hadde mishandlet henne.

Hun ble hos meg resten av søndagen og vi pratet masse. Jeg fortalte henne om problemene mine med gjengen.

— Hvorfor sier du ikke bare ifra om at du ikke vil dette? sa Mathilde enkelt og greit, da hun fikk høre om problemet mitt.

— Jeg er for feig, svarte jeg.

— Jeg tror du tør, fortsatte hun og blunket til meg.

Barnevernet lot mine foreldre være fosterforeldre for Mathilde. Dette syntes jeg var veldig bra, for jeg var blitt utrolig glad i henne. Jeg tok også i mot rådet hennes og sa i fra til Pernille og de andre at jeg ikke ville være med dem mer. Nå har jeg både ei smart lillesøster og gode venner. Jeg trodde aldri jeg skulle høre på et råd fra ei ni år gammel jente, men jeg er veldig glad jeg gjorde det. Hvis ikke kunne jeg endt opp som foreldrene hennes og slått mine egne barn. Alkohol kan føre til vold.

FAKTA

Navn: Marie Nordgaard Dåsvatn

Alder: 15 år

Skole: Mosby skole

Bosted: Strai

På skolen liker jeg spesielt å jobbe med samfunnsfag. Å se sammenhenger og forstå hvordan ting fungerer sammen synes jeg er spennende. Jeg kan til og med synes det er ok å lære om lover, fengselsstraffer og lignende.

Jeg liker også fransk. Språk er gøy! Jeg er nysgjerrig av natur og elsker å reise. Å beherske flere språk er dessuten nyttig i arbeidslivet.

Jeg kunne tenke meg å lære mer om kroppens og skjelettets funksjoner. Litt sært kanskje, men jeg er så interessert, fordi jeg har lyst til å studere medisin senere.

Jeg valgte denne oppgaven fordi ungdom og alkohol nødvendigvis opptar oss unge. Vi er nødt til å ta stilling til temaet. Selv mener jeg at teksten min har et budskap.