Av og til hender det at man virkelig får øynene opp for en produktiv forfatter som man har lest og anmeldt tidligere. Det skjedde meg nettopp mens jeg leste Per Knutsens siste roman, Frøken Markussens rykte.
Fortelleren, en middelaldrende mann, introduseres på bokens to første sider. Han betror oss at han villig vekk beretter episoder han ble involvert i som barn, men bare til fremmede; for eksempel drankere, erotomane, sinnsyke, svindlere, løgnere, som han selv betegner dem. Deretter følger historien hans. På de siste sidene slipper han til igjen, med en kort konkluderende avslutning, etter førti år.
Handlingen beveger seg gjennom noen vinterdager et sted i Midt-Norge på begynnelsen av sekstitallet. Snøen fyker rundt husene og inne knitrer det i peisbålet.
Gutten er elleve år og enebarn. Foreldrene driver et lite pensjonat i den tidligere prestegården som de kjøpte på midten av femtitallet. Uten innleid hjelp og med bare fire rom til leie er alt basert på selvytelser. Han må tidlig hjelpe til med arbeidet. Og han har lært seg å ferdes stille rundt, dels på grunn av gjestene, dels for ikke å vekke foreldrenes vrede. Formaninger, tukt og til en viss grad korporlige avstraffelser er en del av oppdragelsen.
En dag ankommer to gjester, tilsynelatende ukjente for hverandre, med noen timers mellomrom. Gutten går rundt, lytter og snoker. Med gløgghet og intuisjon oppdager han raskt påfallende og underlige foreteelser. Og de hemmelighetene han får kjennskap til har han knapt forutsetning for å forstå fullt ut.
Frøken Markussens rykte er en historie med mange poeng. Per Knutsen er en drivende god forteller. Med sin inngående og naturlige beskrivelse av romanfigurenes mimikk, påkledning, replikker og geberder, skaper han en tett nærhet til personene og deres egenart. Jeg ble umiddelbart trukket med i stemningen og den underliggende spenningen innenfor pensjonatets vegger. Det var en fornøyelse å lese denne boken.
Hannelore W. Langstrøm