KRISTIANSAND: — Jeg har en tro som er underveis, sier Asbjørn Arntsen og kikker ut i den vinterlige vårlufta. Vi sitter på Kafé Jens og det er en gråkald tirsdag formiddag. Arntsen vet ennå ikke hva tirsdagskvelden vil bringe, men vi vet det når vi sitter og skriver ut dette intervjuet i vår redaksjon onsdag formiddag. Premieren på revyen «Den Store Fellesbasaren» ble nemlig en suksess. Fullt hus, latter, jubel og behov for ekstraforestilling. Det var visst en som lattermildt antydet for Arntsen at han kanskje måtte regne med å melde flytting etter noen dager med revy, men han ser ut til å ta det relativt rolig. Smiler og sier noe om mulighetene for at noen kommer til å legge et par kraftige bibelsitater igjen på familiens telefonsvarer, men når alt kommer til alt, så stoler musikeren og revyforfatteren på kristenfolkets humoristiske sans. Og den ser jo ut til å være intakt.- Jeg ønsket å gå opp noen grenseganger. Ville skape noen godartede karikaturer. Men hvis noen sitter igjen med at dette var ondsinnet harsellas og blasfemi, så blir jeg lei meg. Arbeidsprosessen med Det Dramatiske Selskab har vært fantastisk god, og jeg har også gått mange runder med meg selv og andre for å unngå å latterliggjøre noe på en ondsinnet måte. En god revy er for meg at folk skal kose seg i salen. Det skal være godt å være der. Men det er også viktig å sette fingeren på noe. Gjerne på det som blir sagt fra prekestolen, eller på emner som rører seg i tiden. Men det må gjøres på en elegant måte. Man skal ikke trampe på noens tro eller livssyn. Så må spørsmålet bli: Har vi vært blasfemiske og ondsinnede, eller har vi trukket varmt på smilebåndet? sier Asbjørn Arntsen.Så sier han noe om den store fellesbasaren som Vårherre steller til for oss her på jorden; og vi siterer like godt baksiden av revyprogrammet:På den egentlige storslåtte basarensom Vårherre steller til på denne jord,er hver enkelt av oss like uerfarenenten du er liten eller du er stor.Vi er vant til at de sterke får gevinsten.Tar du mange nummer øker du ditt hell.Men Vårherre vil det sånn at også minstenuten loddbok, ja han vinner likevel.- Det kan ofte være snakk om enkeltes ønsketolkning av bibelsteder, og om et rent menneskelig maktsystem som blir åndeliggjort. Men morilden i kjølvannet etter fiskeren Markus tror jeg kan gjøre mer inntrykk enn korrekte bibelsitater. Kanskje Gud var greiere før, slik det er blitt sagt? undrer Asbjørn Arntsen. Nettopp undringen, nåden og underet er noe som kanskje blir for lite vektlagt på fakultetene, tenker han høyt.Det er det lavkirkelige miljøet, med de enkle sangene og de gode melodiene som i alle år har vært Asbjørn Arntsens åndelige base. Her fikk han tidlig spille ut sine talenter, både musikalsk og som humorist og imitator, og han forteller at han alltid fikk god støtte fra folk i miljøet. Humoren var i det hele tatt en fremtredende side ved livet blant de lavkirkelige, og er det fremdeles, mener Arntsen. Mangfold er et stikkord for musikeren, læreren og humoristen, og jo mindre teologisk prestasjonsangst og jo færre kristelige parkeringsbøter dess bedre, mener han.- Folk som Kjell Grønner og Olav Hillestad - som brakte tensingbevegelsen til Norge i 1968 - sådde et vidsyn og noe livsbejaende som jeg mener finnes fremdeles. Tenk bare på den kvaliteten som finnes på korsangen i dag - den rytmen og den profesjonaliteten! sier Asbjørn Arntsen, som også har stor sans for folk som Iver Kleive, Bjørn Eidsvåg og Ole Paus. Allsidige og dyktige folk som på en måte kommer litt utenfra, men som spiller spiss og stiller seg lagelig til for hugg ved å formidle et levd liv. Riper i lakken. Nerve, tvil og tro. Det disse menneskene formidler, fyller et tomrom hos folk. Kanskje fordi det ikke handler om matematikk, men om at vi er underveis. Slik funderer Asbjørn Arntsen en gråkald tirsdag formiddag på Kafé Jens. Skal du ha de bombastiske fasitsvar, så har du kommet til feil mann.- Og i kveld - altså lørdag kveld - blir det rene plankekjøringen - full Domkirke og lovsang under kirkehvelv?- Ja, om det blir full kirke, vet jeg jo ikke. Men det er viktig for meg at vi klarer å gjenspeile et mangfold, slik at pensjonist Borghild i Rådhusgata sier til damene i syforeningen sin: Lørdag kveld går vi i Domkjerka, dere!Asbjørn Arntsens idé i forbindelse med kveldens arrangement, var å bringe inn klassisk skolerte sangere som Jens Olai Justvik, Hilde Haraldsen Sveen og Nils Harald Sødal, og så la folk synge sammen. Det gjør alltid godt å synge sammen - også i Domkirken, mener Arntsen. Når så også Grimstad Kammerkor og Grimstad Kantori deltar - pluss domkantor Andrew Wilder og konferansier Egil Svartdahl - burde både ledelse og den musikalske kvaliteten være ivaretatt.- Disse tre sangerne har jo vært med i Juniorkoret i Frikirken, og Jens Olai og Nils Harald har jeg hatt på skolen. Jeg så forresten de tre på Lillehammer da de var med i «La Traviata». En utrolig sterk forestilling, sier Asbjørn Arntsen med lavmælt ettertrykk. Mange vil nok også dra kjensel på navnene fra Arntsens julespill «Like til Betlehem».- Man kan jo spørre seg hvordan disse enkle sangene og salmene har overlevd. Jeg tror det handler om en veldig folkelighet og at det rett og slett er veldig gode melodier. Veldig melodiøse akkorder som jeg har kost meg med på piano i mange år, sier Asbjørn Arntsen. (May 15 1999 8:15AM)