BOKForfatter: Niels Fredrik DahlTittel: I FJOR SOMMERRomanForlag: OktoberEn gjennomsnittlig, god norsk roman — ikke direkte dårlig, ikke direkte strålende.Oppgave: Skriv en roman som skal inneholde følgende: Det første møtet, Forelskelse, Begjær, Moden kjærlighet, Trekantdrama, og Fortærende sjalusi. Romanen skal skrives behersket og fortettet, uten store dramaturgiske utskeielser, språket skal være poetisk, økonomisk og avdempet (stilsikker prosa). Videre må romanen inneholde følgende: 1. Den moderne mannens selvfølelse. 2. Den moderne mannens forsøk på å språkliggjøre sine emosjoner. 3. Kvinnen som madonna. 4. Strömstad som bilde på det moderne menneskets forkrøpla sjelsliv. 5. Utilsiktet graviditet. 6. Hunden som den moderne mannens, beste og eneste venn.Svar: Den navnløse jeg-fortelleren er tilbake på sommerstedet på svenskegrensen, der han husker tilbake til sommeren for ett år siden da han og Siri bodde der i en liten, beskyttet kjærlighetsidyll. Etter som boken skrider fram nøstes fortiden opp og leseren får små, til tider skarpe glimt inn i det sju år gamle samlivet - fra det første møtet og helt opp til avslutningsscenen som tangerer fortellerens nåtid. Denne nåtiden bæres av et skarpt detaljblikk som med avdempet vemod og sorg registrerer og konstaterer alle tings nesten umerkelige og ubønnhørlige forfall. Jeg-fortellerens stadige refleksjon over forholdet, over sitt grenseløse begjær, over mannens og kvinnens ulike sett å uttrykke seg på, over sin etter hvert brennende sjalusi, og ufølsomhet overfor Siris graviditet - all denne refleksjonen, slynger seg mellom dette konkrete detaljblikket som en truende slange. Refleksjonen har som kjent en sønn som heter moralsk indignasjon, og en datter som heter sentimentalt føleri, og til tider synes jeg å høre dette søskenparets irriterende krangling. Men bare som et ekko, og dessuten: såpass må man vel tåle fra en sjalu mann som beretter i førsteperson? Til tross for bokens noe grå, konturløse framtoning (selv om forlaget hevder det motsatte), er det likevel noe som løfter den mot slutten, en del scener som jeg opplevde befriende - et peripeti som på en måte forløste all den forutgående refleksjonen, og jeg satt tilbake med følelsen av å ha lest en gjennomsnittlig, god norsk roman - ikke direkte dårlig, ikke direkte strålende. Men god. Glemt.Fasit: I fjor sommer høster til dels strålende anmeldelser, boken trekkes fram som «bokhøstens høydepunkt» i en av landets største aviser, romanen vil sikkert bli lest og likt av mange. En fin forfatters hvileskjærsbok vil bli kalt ting den ikke er - og blir etter dette, en gang utpå nyåret, selvsagt hovedbok i Boklubben Nye Bøker.Gaute Heivoll