«Råtekst — overlevelsesbok» kom på Aschehoug i forrige uke og blir sammenlignet med den svenske forgjengeren «Fittstim» som skapte het debatt hos søta søster på andre siden av Kjølen.- Vi er feminister fordi kvinner blir brent i India. Vi er feminister fordi jenter i Somalia får skåret bort klitoris. Vi er feminister fordi det knapt finnes kvinnelige toppledere, og fordi kvinnelønna fortsatt ligger langt lavere enn mannslønna - for arbeid av samme verdi. Men hvis noen forteller oss at vår egen kamp mot dårlig selvbilde, spiseforstyrrelser, seksualisert vold og forskjellsbehandling på jobben ikke er relevant, så gidder vi ikke høre på dem lenger. Våre egne historier er viktige. Det er de som har fått oss til å innse at noe er galt med et samfunn som hindrer oss i å være frie. Her er de, heter det i forordet til boken.I et lanseringsintervju i Aftenposten sier redaktørene Hilde Charlotte Solheim og Helle Vaagland at de tror alle bidragsyterne kan enes om at rammene i livet er for trange.Selv har jeg aldri sluttet å undre meg over at vi hver for oss, hvert individ i hver eneste nye generasjon, må oppdage verden på nytt. At det hører til det felles menneskelige - enten vi nå er kvinner eller menn - at vi ikke blir født med en felles menneskelig erfaring som gjør oss bedre rustet enn våre forgjengere til å takle livet slik det møter oss på godt og vondt.Men slik er det altså å være menneske. Det må være derfor min reaksjon på denne boken blir et skuldertrekk. I en diskusjon om boken kom jeg til å si det slik: Jeg synes det er en ordentlig sutrebok, en sytebok av en type litteratur jeg trodde var avgått ved døden for omtrent 20 år siden, den gang vi ble oversvømmet av bekjennelsesromaner fra frustrerte kvinners mest intime sfærer.Og før jeg hadde sagt det, hørte jeg jo hvor galt det ble. Mindre politisk korrekt går det neppe an å uttrykke seg. Og jeg hadde allerede gjort meg fortjent til de samme de to redaktørenes advarsel i forordet: «så gidder vi ikke høre på dem lenger».Greit nok. Jeg er mann, jeg er gammel, jeg var ung på -70-tallet og slet ut opp til flere par fotformsko. Jeg var myk mann inntil det slaskete, og jeg beundret og støttet en feminisme som trakk politiske konsekvenser av sin samfunnsanalyse og som fikk utrettet store ting i vår lille del av verden. Og jeg er helt sikkert ikke kvalifisert for å mene noe som helst om denne unge og ganske vellykkede feminismen som er så spennende og ny og dristig.- Det eneste jeg er forbanna for, er at det tok 22 år før jeg fant ut hva jeg ville. I 22 år visste jeg ikke hvor fett det var å spille i band. Nå vet jeg ikke hva jeg gjorde i de årene. Antagelig var de helt meningsløse. Før var jeg dama til Henning, nå er jeg gitaristen i Mensen, bekjenner Kristin Buvik (24) fra Kolbotn. Åpenbaringen kom under bandets første konsert på Garbo Dancing: - Etter to minutter sto jeg på bordet og spilte og skjønte plutselig at det var dette som var meningen med livet, bekjenner hun.Sannsynligvis er det mange som har vært i samme situasjon, som er blitt 22 eller mer før de skjønner hva meningen med livet er. Så her er det rikelig anledning til gjenkjennelse.Dristigere blir det når Guro Jabulisile Sibeko (24) forteller om «elskerinneklubben» og sin vei til lesbisk erkjennelse: - I praksis fungerte Elskerinneklubben som en hjelp-til-selvhjelp-gruppe for jenter som ville pule rundt og trengte å overbevise hverandre om at vi ikke var slemme jenter og horer og madrasser og flyfiller og at det helt sikkert ikke fantes noe helvete vi kunne brenne i. Selv hadde jeg heldigvis fått en ateistisk oppdragelse. Jeg hadde få moralske skrupler, og jeg og Aune, som ikke ga uttrykk for å ha noen moral overhodet, ble fort Elskerinnebølgens største forkjempere. Særlig etter at vi oppdaget at det gikk an å ha sex med hverandre også. Hvis vi bare pulte nok gutter i tillegg var det ingen som hadde noe å utsette på det, forteller hun.19 historier fra like mange unge kvinners hverdager fortelles. Noen av dem er vonde, andre er såre, noen er rystende - slik det nødvendigvis må bli når offeret forteller om voldtekten. Eller når jenta med spiseforstyrrelser forteller om seg selv. Men noen av historiene er komplett likegyldige, og jeg begriper ikke hva de har å gjøre i en bok. Og for meg blir hele boken enda mer likegyldig fordi disse 19 kvinnene forteller sine historier uten å trekke en eneste politisk konsekvens av det.Det kan godt være at mange unge kvinner og menn vil ha godt av å lese boken, for å se at det fins andre i verden som deler deres skjebne. Jeg mener - vi er da mange som har opplevd både såre og vonde hendelser i barndom og oppvekst, som har hatt komplekser i forhold til egen kropp, som er blitt trakassert av jevnaldrende eller eldre, som har måttet ta oppgjør med både oss selv og omverdenen, som har hatt åpenbaringer og funnet sannheter som har forandret livet i den ene eller andre retningen. Det kan umulig bare være kvinner som har slike erfaringer - derfor er boken antagelig leseverdig for noen menn eller gutter også. Skal det liksom være typisk kvinnelig å oppleve at rammene i livet er for trange, at samfunnet hindrer oss i å være frie?- Jeg vil på ingen måte hevde at jeg har hatt en traumatisk barndom fordi jeg er jente. Jeg er tvert imot svært fornøyd med livet mitt. Likevel er jeg sikker på at jeg ville hatt et større handlingsrom som gutt, selv om jeg vet at kravene til gutter også kan være slitsomme å leve med, sier en forståelsesfull Melita Ringvold Hasle (27) mens hun beskriver sin vei til å danne seg en faglig identitet som jente.- Det å være jente hadde i grunn ikke betydd andre begrensninger for meg enn små hindringer på T-skjortenivå, før jeg begynte å jobbe som 27-åring, bekjenner Christina L. Rolfheim (30).Alexandra Perez-Seoane forteller om hvor vanskelig det har vært å vokse opp og være alt for pen: - Utseendet mitt fortalte om en «perfekt» tenåringsjente, jeg ble for mange utilnærmelig. Utseendet ble min beskyttelse og fiende. I ettertid har jeg blitt fortalt at folk var redd meg, redd jeg skulle si noe spydig. Det pussige er at jeg kan huske at jeg var fryktelig usikker og redd for at noen skulle si noe spydig til meg hvis jeg sa noe, konstaterer hun.Velkommen etter. Jeg vet om mange andre som har hatt det slik. Både av det ene og det andre kjønn.- Tenk om vi kunne brukt kreftene til å forandre noe annet enn kroppen?, avslutter Anna B. Jenssen (23) sin opprivende beretning om en oppvekst med spiseforstyrrelser. Ja, tenk om det. Men hvorfor avslutte med et spørsmålstegn? Hva er det for slags feminisme som bare antyder at det fremdeles må jobbes, jeg mener arbeides, for å forandre verden?70-tallets feminister gjorde noe med verden. 90-tallets feminister er foreløpig ikke kommet lenger enn til å snakke om den. «Råtekst» er en syforening i bokform, og som sådan en arbeidsmetode den nye generasjon feminister kanskje kan ta seg råd og tid til i og med at generasjonene foran dem har gjort jobben.Emil Otto Syvertsen