Med ti personer på scenen var alt lagt til rette for et soulshow av den gamle skolen. Alicia selv sitter på et fabelaktig låtmateriale, med albumet «Diary of Alicia Keys» i spissen. Platen fikk plass på flere «Årets beste»-lister i fjor, og dermed var forventningene store til den unge damen med den store stemmen. Og når hun virkelig trøkker til, kan hun feie resten av nu-soul-gjengen (inkludert oppvarmeren Anthony Hamilton) av veien. Problemet denne kvelden var bare at hun ikke hadde tatt høyde for været.
På åpningslåtene ga bandet et fantastisk trøkk, med både fløyte, orgel, piano og tre sangere som sørget for å varme opp den altfor våte Idrettsplassen. Alicia selv skred ned trappen på scenen iført sort hatt, skinnstøvler og rød jakke. Og for en stund virket det som om denne konserten kunne bli et stort stykke scenekunst. Sikkert er det i alle fall at gammeldags soul-trøkk av denne typen kan fungere som paraply en stund.
Men rundt halvveis skrudde frøken Keys ned tempoet betraktelig. Balladen «How Come You Don't Call Me» fra albumet «Songs In A Minor» førte an, og la opp til en real hjertevask. Men publikum ble allerede vasket av elementene, og alt for mange låter av dette kaliberet førte til at publikum sviktet fullstendig. Ved slutten av konserten var det kun en liten, hard kjerne som holdt ut. Og det er nokså ille når man tar den opprinnelig proppfulle Idrettsplassen i betraktning.
Med et så bra band bak seg, kunne Alicia lett ha holdt interessen oppe, og det gjorde hun også en stund. Men kombinasjonen av for få knallåter, for mye sirup og liten entusiasme gjorde at konserten ble like gjørmete som Idrettsplassen. Det virket som om publikum samstemte i at dette knapt var verdt å pådra seg lungebetennelse for.
Walter N. Wehus
Alicia Keys
Idrettsplassen kl. 22.30