«Draget i lufta fortalte det snart ville snø. Over festningen lå skyene bunkret opp. Ved en av gravsteinene rett før porten hadde noen stukket ei rose ned i snøen.»
Disse trøstesløse linjene er hentet fra innledningen til Levi Henriksens roman; Snø vil falle over snø som har falt. Fra første side formidler han stemninger som sees og føles.
I hans to novellesamlinger fra 2002 og 2003, foregår handlingen i en liten skogsbygd ved svenskegrensen. Også i denne boken skildrer han mennesker og miljø i Skogli. Et par av skikkelsene fra hans tidligere fortellinger går igjen i bakgrunnen, men hovedpersonene er nye.
Dan har kommet til hjembygden etter flere års fravær for å delta i brorens begravelse. Han går før det er helt slutt, kjører opp til den forlatte gården, begynner å slakte brorens griser. Etter en stund dukker lensmannen opp. I de følgende dagene finner flere veien til gården, i forskjellige hensikter.
Dan grubler over brorens tragiske død. Tenker på barndommen. Han og broren, Jakob, vokste opp i et strengt kristent miljø, faren var vekkelsespredikant, men Dan ser det som en god barndom.
Å ha en historie å fortelle er en betingelse for en god forfatter. Denne forutsetningen har Levi Henriksen i rikt monn.. Snø vil falle over snø som har falt, er en mangefarget og velskrevet roman. Tittelen er velvalgt og dekkende, for det handler mye om skyldfølelse og gammel gjeld. Om det å legge ting bak seg, og få nye sjanser. Og om kjærligheten til en bror, og til en kvinne.
Det er lett å identifisere seg med hovedpersonen. Bygdeatmosfæren og karakterene står sterkt og særegent frem. Styrken i Levi Henriksens fortelling ligger for en stor del i det motsetningsfylte. Her er det ikke snakk om enten hvitt eller svart, men både-og. Det er heller ikke store distanser mellom svev og fall.
Hannelore W. Langstrøm