Hovescenen kl. 22.30
De amerikanske maskemennene har tatt mål av seg til å bli et av verdens største metallband. Det er på god vei til å bli det.
Vokalist Corey Taylor vet at da følger det også med en god dose med utadvendthet og flørt med konsertpublikummet. Han takket dem for at de har støttet dem og fulgt med dem det siste halvannet året, etter at albumet ”All hope is gone” kom ut.
Fvn.no intervjuet Slipknot: Les saken her
Se bildeserie fra konserten her
Der viste de at de har store kommersielle hensikter. Og ”All hope is gone” er nok ute for dem som fulgte bandet i sine tidligere år da de var langt mer sekteriske og smale. Nå har de åpnet seg opp for å hekte på flest mulig i sitt følge mot verdensherredømme. Låten ”Dead memories” er bare et av låteksemplene på at de ikke er så trash og hardcore lenger, men like mye et streit hardrockband med vekt på det melodiøse og fengende melodilinjer.
De fikser denne rollen ved hjelp av prangende stormannsgalskap med et sceneshow med effekter som gjør at publikum kan risikere å gå glipp av noe om de ikke følger med hele tiden. Dessverre var det litt grøtete lyd en periode i startfasen av konserten, ikke rart med så mange på scenen – og med så mye perkusjon i lydbildet.
Uttrykket og balansen mellom instrumentene ble mer raffinert etter hvert, og det var aldri noe tvil om at dette skulle bli en tøff, fargerik og herlig konsert.
Men med et band som Slipknot, som legger så mye vekt på det visuelle, var det synd at publikum bakerst på sletta ikke fikk den ekstra servicen det er å se bandet på storskjerm. Det virker litt puslete når arrangørene ikke har råd til slikt. I alle fall dersom de fortsatt ønsker å være en stor aktør i festival-Norge.
Men Slipknot gjorde det de skulle. Minst. La oss bare håpe at de ikke blir mer stormannsgale og kommersielle enn de er nå. De balanserer på en knivsegg mellom det som er tøft og det som kan bli latterlig. Foreløpig holder Slipknot balansen.
Rune Slyngstad
