Gillans anstrengte forhold til tidligere Deep Purple-gitarist Ritchie Blackmore er velkjent for de som har fulgt det klassiske hardrockbandet en stund. Om dette er årsaken til at gitarsoloer nesten er helt fraværende på hans nye soloalbum «One Eye to Morocco» vites ikke.

– Jeg ville ikke ha en klassisk rockerytmeseksjon på platen. Ingen gitarsoloer heller, erklærer han på en dårlig telefonlinje fra England.

Ti år

Det er over år siden det kom nytt solomateriale fra Purple-vokalisten. «Dreamcatcher» kom ut i 1997, og siden den gangen har det blitt gitt ut en del konsertopptak og samleplater.

– Hva var det som tok så lang tid?

– Hehe. Jeg har hatt det ganske travelt. Vi har hatt det helt topp med Deep Purple og det har fungert veldig bra, forteller han.

Etter at Steve Morse overtok rollen som leadgitarist i Deep Purple 1994 har bandet blitt en stabil konsertattraksjon som trekker tusenvis av tilhengere verden over. Gillan har likevel hatt solomateriale liggende og har jevnlig jobbet med eget stoff.

– Da Roger Glovers mor døde tok Purple en pause, og jeg fikk muligheten til å jobbe med ny soloplate. Jeg hadde 38 sanger i forskjellige stadier liggende, forteller han.

For moro skyld

Gillan skrev de fleste sangene sammen med Steve Morris, men samarbeidet også med Michael Lee Jackson og Rodney Appleby.

– Ingenting er planlagt. Kompisene kommer innom og vi spiller for gøy. Det kommer stort sett fire-fem sanger ut av hver sesjon som jeg legger i biblioteket mitt, sier han.

– Forsøker du å komme så langt bort i fra det folk forbinder med Deep Purples lydbilde? Det nye albumer låter mer blues— og worldinspirert?

– Godt poeng. Det er ingen vits i å lage et annenrangs Deep Purple-album, sier han.

Han er godt fornøyd med å få vist fram en annen side av seg selv.

– Røttene mine skinner igjennom på denne platen. Jeg vokste opp i et musikalsk miljø og kopierte Elvis som ungdom. Senere ble jeg opptatt av rythm and blues, gospel og opera. Deep Purple har sin egen identitet. Jeg ønsker å ta et steg utenfor den boksen, forteller han.

Purple

Ian Gillan ble med i Deep Purple i 1969 og stemmen hans var en sentral ingrediens i de klassiske platene «In Rock», «Fireball», «Machine Head» og ikke minst konsertplaten «Made in Japan». Han rakk også å være stemmen til Jesus i den originale innspillingen av Jesus Christ Superstar i 1970. I 1973 var det slutt. Etter noen års pause markerte han seg med flere utgivelser under navnet Ian Gillan Band og bare Gillan. Mer Deep Purple ble det ikke før den mest kjente besetningen ble gjenforent i 1984. Reise

– Å reise virker å være et slags tema på den nye platen?

– Ja, det kan godt tenkes. Du er faktisk den første som har påpekt det. Det er nok naturlig med tanke på hvor stor del av livet vi tilbringer borte fra hjemmet, sier han.

– Hva har du igjen å bevise etter så mye suksess og så mange år i bransjen?

– Jeg føler ikke at jeg har noe å bevise. Jeg har viet store deler av livet mitt til musikken og det er fremdeles gøy. Jeg har vært ekstremt heldig, slår han fast.