Norge 2010
Regi og manus: Grete Salomonsen
Produsent: Odd Hynnekleiv for Penelopefilm
Musikk: Ragnar Bjerkheim
Skuespillere: Robin Pedersen Daniel, Kris Kristofferson, Mathilde Berg, Dennis Storhøi, Agnete G. Haaland, Adam Eftevaag, Jørgen Langhelle, Kari Kleiv, Ole Geir Feste, Jens Olai Justvik, Morten Abel, Aylar Lie, Alexander Rybak, Alejandro Fuentes, Carola
Sensur: 7 år
Egnethet: Familie
Dette er en familiefilm. Det bør – og må – påpekes, utheves og understrekes. Og en klassisk familiefilm, som dette er, skal ha en enkel, trinnvis dramaturgi, en blanding av action, nifshet, humor og varme. Følelsene må være klare. Typene må være tydelige, gjerne lett forstørrede. Og det skal, tross tristhet og konflikter, ende lykkelig. Og ha en innebygd moral.
Vel. Denne filmen lanseres som en film om ”Barnevandringene på Agder på 1800-tallet”. Faktisk varte Barnevandringene fra ca.1800 – 1910. Årsaken til disse vandringene er sammensatte, men faktum er at hver april dro barn fra små gårder i Kvinesdal, Hægebostad, Marnardal og Audnedal ut på vandring med mål å finne seg arbeid på langt mer velstående gårder lenger øst. Som regel var de ventet på en del gårder. Hjemme levde de i stor fattigdom, ofte i ren nød. De kunne arbeide øst for Kristiansand, eller i områdene rundt Grimstad. Barna måtte gå 15-20 mil til fots, noen i flokk, andre alene. De vendte hjem utpå høsten. Barnevandringene var, dypest sett, en tragedie som bar i seg muligheter for farefulle reiser, usle forhold, dyp ensomhet, knallhardt barnearbeid — og overgrep. Det betydde ikke automatisk dét, selvfølgelig ikke, men det kunne bety det.
Filmens hovedperson er den 10-årige Yohan, en gløgg gutt, med stor samvittighet og en egen evne til raske konklusjoner og kvikke replikker. Han sendes av gårde av sin eldre bror, mens faren arbeider til sjøs. Han sendes fra Audnedalen til en gård ved Landvik utenfor Grimstad.
Med fare for å bli offentlig halshugget, sier en herved at denne filmhistorien kun i små doser, i små glimt og gløtt, maner frem en illusjon om hva Barnevandringene må ha vært, hva de innebar, hva deres vesen var. Den historiske bakgrunnen er korrekt, de dokumentariske linjene er på plass, men faktum er at Barnevadringene kun er et utgangspunkt, eller en nøkkel, for å gi oss en form for Askeladden-historie. En historie som ofte har actionfilmens form, med innslag av forskjelligartede stemninger, barnevennlig humor og fortellermessige penselstrøk av det pittoreske. Dermed blir Barnevandringstemaet beskjedent sett i forhold til en jagende ulveflokk, en stadig tilbakevendende, arrig bjørn, og et stadig beleilig oppdukkende sigøynerfølge. Det fokuseres på Yohans rømming fra Landvik-gården, som følge av en sint og uvettig gårdeier, det fokuseres på flukt fra lensmannen og på gjemsel hos sigøynerfølget, og på bjørnen igjen.
Kort oppsummert: En savner et dypere innhugg i Barnevandringenes årsak, mangesidige virkninger og konsekvenser. Men: Da er vi igjen tilbake til det ubestridelige faktum at dette er en familiefilm, med alt hva det betyr av kulør og vektlegging av det emosjonelle, barnevennlig humor, scener av konkret, håndfast action og en slutt av lys og lykke.
Rent regimessig er filmen effektiv og poengtert, selv om den i så måte føles ujevn, en har en mistanke om at det kan være mer enn en regissør her. Selve bakgrunnsmusikken kler filmens vesen, om den nå er episk fortellende, dramatisk eller truende. To ganger skinner den internasjonale satsingen gjennom, da trer nemlig engelsk inn som sanglig bakgrunn.
Paraden av norske kjendiser kan være et faremoment for selve handlingen. Når for eksempel Alexander Rybak dukker opp og nærmest holder opptreden, kan det virke klart forstyrrende på handlingsflytens egenkraft. At Aylar Lie også kan virke forstyrrende, har helt andre årsaker…
Robin Pedersen Daniel som Yohan er flink, han har det rette utseende, den rette utstrålingen, han fyller rollen. Den amerikanske skuespilleren Kris Kristofferson tolker Yohan som gammel med sin sedvanlige stoiske væremåte og sin sandpapirstemme. Der å tillegge: Aldri hadde vi trodd vi skulle oppleve Kris Kristofferson i norsk bunad.
Sum: En blir budt en emosjonell underholdningspakke myntet på familier, med litt for mye gildt innpakningspapir. Se den, for all del, se den. Men når det er sagt, våger vi å si at vi fremdeles venter på den store filmen om Barnevandringene på Agder.
