Jeanne d'Arc, en analfabet fra det tidlige 1400-tallet i Frankrike, må ha vært en høyst usedvanlig personlighet. 17 år gammel ledet hun en hær til seier over England ved Orleans. 18 år gammel ble hun tatt til fange og nærmest solgt til sine fiender. Før hun fylte tyve år ble hun erklært heks og brent på bålet. Senere, i det samme århundre, ble hun funnet uskyldig.Hun påsto selv at hun møtte Gud i intense åpenbaringsøyeblikk, og at hun var et sendebud fra Gud og utpekt av Ham til å lede Frankrike i kamp mot engelskmennene. I 1920 ble hun kanonisert til helgen. Hun er et ikon som sannsynligvis for evig vil bli omdiskutert. Like sikkert er det at hennes person og historie i lange tider ennå vil inspirere nye kunstnere, både forfattere, bildende kunstnere og filmskapere.Luc Besson (bl.a. «Det store blå» og «Det femte element») har først og fremst skapt et spektakulært verk. Det er mye bevegelse, mye uro, mye gny og mange store lyder i hans film. Og som sådan er Luc Besson en kompetent kunstner, han kan sitt fag og han utfører det med smidig effektivitet.Og dekor, klesdrakter, våpen etc. er med all tydelighet autentisk, alt synes å stemme her. Også rettssakens notater er fulgt nøye. Alle bør føle seg tilfreds så langt. Denne anmelder føler seg slett ikke utilfreds etter å ha opplevd dette dramaet. Men en gjør seg visse refleksjoner:Jeanne d'Arcs religiøse visjoner, og hennes tvil og samvittighetsuro i fangenskap, har en høy temperatur og en spektakulær form og stil. Hennes syner og møter med Gud har mer til felles med Spielberg enn med Ingmar Bergman, for å si det enkelt.Og hennes tvil og samvittighetsnag i fengsel billedsettes gjennom en malerisk Dustin Hoffman. Det har selvfølgelig noe med ens eget mottakerapperat å gjøre, for en føler at de tablåenes nærvær skjemmes av Dustin Hoffmans superstjerne-status. Du tenker: «Rain Man» utkledd som munk!I svært mange scener her er det actiontalentet som brukes hos skuespillerne, det er de store fakter, musklene, fektingens og ridekunstens talenter som er i sentrum. Men i scener fra hoffet og rettssaken oppvises det skuespillkunst av fornem, dramatisk karakter, spesielt der å utheve Faye Dunaway og Timothy West, som henholdsvis Yolnade d'Aragon og biskopen Cauchon.Milla Jovovich er en moderne heltinne, hun formår aldri å gi oss en skikkelse fra 1400-tallet. Det har vel neppe vært Luc Bessons hensikt, heller. Hun er en skuespiller som makter å gi oss fanatisk tro, sårbarhet, frykt og skrikende handlekraft på en overbevisende måte, selv om hennes uttrykk iblant føles for store. Men det skyldes vel mer Luc Bessons instruksjon, enn hennes talentstyring.Men som kvinnetype er hun veldig fra vårt århundre. Jeg vil faktisk påstå at hun er en erketype fra 1990-årene. Du kan gjerne forestille deg henne i lær på en tung motorsykkel. Eller drikkende vin under en premi¿re i kort-kort kjole. Faktisk kan hun minne om en hybrid mellom to av våre håndballjenter, nemlig Kjersti Grini og Mia Hundvin.Innstiller du deg på et prangende spektakulært drama, får du full valuta her!JEANNE D'ARC
FRANKRIKE 1999
Regi: Luc Besson
Manus: Andrew Birkin og Luc Besson
Produsent: Patrive Ledoux
Skuespillere: Milla Jovoich. John Malkovich. Faye Dunaway. Dustin Hoffman.