Selv om hun ofte er i "bildet", blir hun aldri noe mer enn en bifigur. Hovedpersonen er Marki de Sade, og hovedtemaet er maktkampen mellom de Sade, den unge, idealistiske presten Abbé Coulmier som driver asylet, og vitenskapsmannen Dr. Royer-Collard, som sendes til asylet som observatør. Baktanken er å kurere de Sade. Formål: Gjennom "kur" å få stoppet hans litterære produksjon. Ordren kommer fra Napoleon himself. Og her en stopp. I ung alder ble Marki de Sade anklaget for voldtekt med et krusifiks mot en pur ung kvinne, han ble også anklaget for diverse gjerninger mot andre mennesker, overveiende kvinner, gjerninger som vi i dag vil kalle sadistiske. Uttrykket sadistisk kommer av hans navn, faktisk. Ved siden av å være en, på alle måter, outrert person, transformerte han ikke bare sine seksuelle fantasier over i såkalt utuktige romaner (de utkommer den dag i dag), sine fantasier levde han også ut i seksuelle eksesser. Ved hjelp av sin kone ble han satt i asyl, ikke i fengsel. Her var han omgitt av bøker, skriveredskaper, kunstgjenstander og gode viner. Han fikk også lov til å sette opp skuespill med pasientene som aktører. Maktkampen mellom de tre, er ikke bare en kamp mellom tre menn, det er en kamp mellom tre naturer. de Sade som midtpunktet: begavet, med en form for flørtpreget sjarm, et vidd med mye av posøren i seg, ikke ulik Oscar Wilde, slik sett, men med mørkere, villere krefter i seg enn Wilde hadde. To naturer trakk i hver ende av ham: Presten Coulmier som tror på det gode, det skapende i mennesker, som driver asylet etter hva han selv tror er barmhjertige og fornuftige prinsipper. Mot han står og virker Dr. Royer-Collard, et eldre, kynisk maktmenneske hvis metoder overfor asylpasienter ofte er å sammenligne med de metoder uvettige mennesker bruker for å fange inn og temme villhester. Stikkord er kontroll, tvang og avstraffelse. Både portrettet av Marki de Sade, og denne maktkampen er utført med stort vidd og med smidig styrke. Iblant forlater filmen det rent biografiske til fordel for det melodramatiske, det realistiske, til fordel for en slags gotisk selsomhet. Filmen tåler det. Med seg for å servere oss dette over 200 år gamle dramaet, har regissør Philip Kaufman et utsøkt knippe skuespillere. Geoffrey Rush som Marki de Sade formidler arroganse, kalkulert kåthet, sann fortvilelse, og mot slutten av sitt liv, en stripe av ekte medfølelse. Kate Winslet som den nysgjerrige, intuitivt forstående unge kvinne Madeleine. Hun får meget skarpt vist at hun kan mer enn å løpe storøyd rundt på et synkende Titanic. Joaquin Phoenix overbeviser stort som følsom, idealistisk prest i kamp med ytre krefter og indre demoner. Men størst av alle er Michael Caine. Den fyren er som konjakken: bedre og bedre for hvert år. Der andre skuespillere kan hensløve til gammel rutine, virker det som om Michael Caine tar roller der han må bryne sitt talent, utvide og tilspisse det. Og dét har tydeligvis hans talent godt av. Svært godt av. Hans Oscar-pris i fjor var intet blaff, tro du meg!QUILLS
USA 2000
Regi: Philip Kaufman
Manus: Doug Wright etter sitt eget skuespill.
Skuespillere: Geoffrey Rush. Joaquin Phoenix. Michael Caine. Kate Winslet.