FARSUND: Det er historikeren og forfatteren Bodil Stenseth i Oslo som har skrevet biografien om Sundt, og hun beskriver ham slik:— En veldig engasjert og litt grublende type. Han hadde en helt egen evne til å komme i kontakt med folk - ikke minst de små i samfunnet. Det er vel knapt noen vitenskapsmann fra 1800-tallet som har betydd så mye for så mange universitetsfag, og jeg tenker både på det samfunnsvitenskapelige og det humanistiske fakultet. Han regnes som de moderne samfunnsfagenes grunnlegger. Han var folkeminnegransker, kulturhistoriker og Norges første sosiolog - i det hele tatt fanget han opp i seg mange spennende sider og var en veldig allsidig person, forteller Bodil Stenseth til Fædrelandsvennen.- Han vokste opp i et dannet hjem - man kan vel kalle familien «fattigfin» - men han klarte likevel å kommunisere med alle han traff på deres eget språk. Han la også for dagen sine egne interesser og hadde et engasjement, så folk åpnet seg for ham. Han hadde evnen til å lytte, og var veldig opptatt av både å se og å lytte. Det som gjør ham spennende å lese, er at han ikke legger skjul på hvem han selv er eller hva han selv føler. Han blir jo ofte veldig forferdet og synes det er skrekkelige forhold han kommer til og får se. Han forteller om sin fordommer, så man får en veldig nærhet til ham, sier Stenseth videre.Sundt besøkte fattigfolk og undersøkte hvordan de levde og hvordan de tenkte. Og han romantiserte ikke. Snarere tvert imot, han var rystet over manglende edruelighet og hygiene, og han moraliserte ofte. Gav folk råd om hvordan han mente de burde leve. Han lot det imidlertid ikke bli med det, men fortsatte å stille spørsmål om hvorfor forholdene var som de var.- Han var presteutdannet?- Ja, og under studietiden ble han veldig inspirert av radikal teologi. Han må i aller høyeste grad karakteriseres som en liberal teolog. Han var av den typen som likte å danse og tok seg gjerne et glass vin - og han var mer opptatt av at folk skulle lære om hvordan de kunne få det bedre mens de levde i dette livet. Han mente at dét var en viktig måte å realisere skaperverket på. Sundt kalte seg aldri grundvigianer, men hadde mange venner i det miljøet og må ha vært en del inspiriert av det. Han er veldig opptatt av samtalen og av ordet, og at ordet og samtalen kunne vekke det gode i hjerteroten, forteller Stenseth.- Var han litt naiv?- Ja, han var det. Han hadde for eksempel sittet en ettermiddag og snakket med noen husmenn, og så foreslo han at de skulle lage et bokselskap. Selv skulle han være behjelpelig med å kjøpe inn bøker. Og så trodde han at det ville ordne seg, liksom. Jeg har funnet en del kilder som viser at han ble betraktet som litt snurrig, og at han var en person som det stadig kunne versere gode historier om.- Forholdet til Farsund?- Familien kom opprinnelig fra et stort handelshus i Stavanger, og faren gjorde det bra lenge. Slo seg opp som skipper og bygget seg stort hus i Kirkegaten i Farsund. Eilert var den yngste i en flokk på 13 barn. Mange av dem ble handelsfolk. Men Eilerts mor bestemte at han skulle bli prest. Det ble staket ut tidlig og han reiste til Stavanger for å gå på latinskole og til Kristiania for å ta presteutdannelse, forteller Bodil Stenseth. Eilert Sundt var en god del på besøk hos søsknene sine i Farsund, selv om han aldri vendte tilbake for å slå seg ned der. Han har skrevet en del fra hjemtraktene - blant annet om Lister-båten og det store sildefisket.Eilert Sundt kalte seg reisende forsker, og fikk penger av Stortinget i 20 år for å forske. Men på slutten av 1860-årene ble det mye uro rundt forskningen hans, og folk begynte å stille spørsmålstegn ved nytten av det han drev med. Mange var også misfornøyd med bildet han tegnet av bonden som urenslig og forfyllet, så til slutt fikk han ikke mer penger og ble rådet til å søke en jobb. Dermed ble han sogneprest på Eidsvoll i en alder av 53 år, og fem år senere døde han etter å ha levd «i ufrivillig eksil». Han var da svært bitter og følte at han fremdeles hadde mye ugjort. Etter hans død var det lenge stille omkring hans forskning, men så har han gradvis blitt «gjenoppdaget», og etter andre verdenskrig er hans status blitt stadig høyere.