Fionnuala Sherry og Rolf Løvland går tilbake til låtenes opprinnelse. Det var slik de ble skapt; med hennes fiolin og hans piano.Duoen har tatt med seg tretten av sine sanger, pluss to nye, inn i Sanden studio i Kristiansand og gjort dem så nakne som mulig. To instrumenter, ikke noe mer enn det. Den pompøse og fyldige drakten som mennesker i nær sagt alle verdenshjørner har hørt og elsket er borte.
Melodiene må være gode om dette skal holde. Det er i en slik setting de blir satt på prøve, og det fungerer forbausende bra til og med for en anmelder som synes det er nødvendig både med vokal, bass, gitar og trommer.
Det hele begynner med den nydelige "Sometimes When It Rains", og dette er som å gå inn i en film der man danner det visuelle universet selv. Der er det fint å være, men litt trist også.
Det meste er fint, men det kan likevel bli i drøyeste laget når litt for mange av melodiene på platen har den samme oppbyggingen. Del den inn i doser og bolker, er mitt tips. Men det er likevel alltid en kjerne av en god komposisjon i hver og én av låtene, og det kan skjære litt i hjertet når Fionnuala drar buen over strengene og Løvland spiller piano som en klassisk komponist og utøver. Dette er fin samtidsmusikk med mye melodiøs pop i seg.