— Dette er en liten lortbekk som jeg faktisk har badet i. Prestebekken renner forbi nedre Tobienborg hvor jeg bodde som barn, sier Johan Otto Weisser. Fædrelandsvennens kunstkritiker er selv utøvende kunstner, og fredag åpner han fotoutstillingen «Prestebekken» på Arteriet på Lumber.
— Du får av og til kjeft for kritikkene dine. Er det skummelt å skulle stille ut selv?
— Nei, ikke i det hele tatt. Kunstkritikk er en avgjørende viktig del av ordskiftet rundt kunst, og når du stiller ut, er det en del av dealen at du blir vurdert. Det jeg derimot ER nervøs for er at jeg nå roter meg inn i et digert tema som mange, mange andre holder på med, sier Weisser. Han er nemlig relativt fersk som kunstfotograf, og har aldri stilt ut foto tidligere.
Provoserte
For noen år tilbake hadde Weisser som spesialitet å lage og stille ut monokromatiske bilder, det vil si bilder med bare en farge. Denne formen for kunst både fascinerte og provoserte publikum.
— Jeg begynte med foto da jeg selv ble kunstkritiker, så det er ikke lenge jeg har holdt på med dette. De første bildene jeg sendte fra meg til Fædrelandsvennen, rødmet jeg over. De var røde og gule. Etter å ha fått mye hjelp fra fotograf Sidsel Jørgensen får jeg nå bildene til slik jeg vil ha dem, og jeg mener jo også at jeg har ganske god kompetanse fra før på dette med komposisjon, sier Weisser.
Den siste utstillingen hans var med malerier i Kunsthallen for halvannet år siden.
— Jeg tror nok jeg helt klart er ferdig med det monokrome, men foto kommer jeg til å gjøre mye mer med, sier han.
Evig rot
— Hvorfor stiller du ut bilder fra en gjørmebekk?
— Jeg vil vise at du ikke trenger dra langt for å finne alt mulig rart, og du trenger ikke dra til Amazonas. Det er spennende å gjøre et prosjekt ut av noe som ligger så nært. Her er lag på lag med spor etter mennesker, med bunkere fra krigen, broer og søppel. Kommunen har nettopp hatt en opprydding langs bekken, og det er fascinerende hvor fånyttes det er. Etter få år vil det være et evig rot her igjen, for bekken unndrar seg våre handlinger, sier Weisser.
Selv om det er lett å se hva han har fotografert, mener han at bildene hans likevel har noe til felles med de tidligere monokrome prosjektene:
Tre år
— Det interessante i kunsten oppstår et sted mellom betrakteren og bildet. Med selve bildet sier jeg fint lite. Alle bekker vil på ett eller annet punkt se ut som dette, og dette kan være fotografert hvor som helst. Dette er ikke et dokumentasjonsprosjekt. Jeg har lagt vekt på komposisjon og farger og fascinasjonen et helt tilfeldig lite sted kan ha. Å ta foto er en egen måte å være til på, sier Weisser.
Tre år har han brukt på å «vasse fram og tilbake» i Prestebekken.
— Og jeg har vel kassert mange tusen bilder. De jeg stiller ut, er tatt det siste året, sier Weisser.
Det er kommunens tekniske direktør Ragnar Evensen som åpner utstillingen fredag.
Internt på Kristiansand Kunsthall