Sannsynligvis begynner undertegnede å bli bortskjemt hva angjelder Robert Wilson. Gjennom hans to glimrende thillere Et lite drap i Lisboa og Den blinde mannen i Sevilla er ens forventinger til Wilson skrudd opp der hvor de virkelige store fuglene vagler seg.
Og jada, denne hans tredje thriller på norsk holder mål, absolutt. Den har spenning, klokskap, store kunnskaper, treffsikre, atmosfærerike miljøskildringer, den har overrumplende skruer og vrier i spenningsstrukturen, og den har et snev av villskap i seg, slik de to andre også har. Noe som øker originaliteten.
Det dreier seg om spionasje og kjærlighet. Utmyntet i engelske Anne, som jobber som engelsk spion, under dekke av å være sekretær, i Lisboa mot slutten av annen verdenskrig.
Her er også Voss, en militærattaché og sikkerhetsoffiser i Den tyske legasjonen. Som det sies fra tysk side i romanen: «Lisboa er det eneste stedet hvor vi lett kan snakke med de allierte».
De to innleder et forhold. Senere skal de treffes under den kalde krigen. Og så, i sin alderdoms høst, møtes de igjen. Da iverksetter de en svindel av spionasjemessig karakter.
Men tross solid spenningsfaktor, sikre miljøtegninger, mennesker som fungerer og fengsler, føles I selskap med fremmede som den svakeste av Wilsons tre oversatte bøker.
Det negative ligger i følgende: Den er, i partier, for ordrik. Og den har avsnitt som føles totalt unødvendige.
Dermed mister den, stykkevis, den språklige gratien og den generelle intensiteten som de to andre bøkene i så rikt monn besatte.
Men bevares og for all del: Den anbefales absolutt.
Knut Holt