La oss ta selve historien først. Filmen baserer seg på en i USA meget kjent og populær barnebok, rikt illustrert. Den er nærmest blitt en del av juleritualet i mange amerikanske hjem, sies det.
Det dreier seg om gutten Chris. Han bor i et villastrøk, bebodd av kjernefamilier. Han er blitt en tviler: finnes virkelig Julenissen?
Selve julaften (i USA har de ikke pakkeutdeling før 1. juledag) ligger han våken og ber om å få høre bjelleklangen fra Julenissens reinsdyr. I stedet hører han et lokomotiv: Et stort tog nærmer seg forstadsstrøket, et område der det overhodet ikke finnes tog.
Det er Polarekspressen som kommer, med damp og ul og jernkrokers gnissing!
Toget er kommet for å ta ham, tvileren, med til Nordpolen for å vise ham at Julenissen eksisterer!
Store deler av filmen er som en visualisering av en drøm. Derfor føles det riktig å lage filmen med motion-capture-teknikk.
Det hele er spektakulært, med store fakter, store anslag, flotte computeranimerte effekter, og gispende datateknologi satt ut i de smidigste scenerier.
Men all den imponerende datateknologien går ut over varmen, nærheten, den myke, fine juleopplevelsen.
Det hele minner mer om et gigantisk tivoliarrangement, enn en tradisjonell julefortelling.
De norske stemmene er av høyst variabel kvalitet. Verst er Polarekspressens konduktør — han lyder som noe antikvert fra Nationaltheatret.
Men dagens barn vil helt sikkert ta dette til seg med stor jubel!
Polarekspressen
USA 2004
Regi: Robert Zemeckis
Manus: Chris van Allsburg
og Robert Zemeckis
etter Chris van Allsburgs
barnebok.
Inntalt med norske stemmer