KRISTIANSAND: — Vi har jo snart hundre års erfaring i bransjen, og det er så mange morsomme historier at du vil bare ikke tro det, sier Merethe Gundegjerde og ler så det knaker i møblementet.- Jeg er glad vi noterte de beste historiene ned i boka. Vi skulle bare vært enda flinkere, supplerer Svanhild Rosander og blar gjennom den lille grønne notatboka mens hun tørker tårer og hikster etter luft. De utrolige historiene ble fortløpende notert ned i en periode sent på 80-tallet. Den gang var Svanhild og Merethe gode servitørkolleger på Sjøhuset, byens desidert hotteste og mest besøkte restaurant. Boken har vært en godt bevart hemmelighet - fram til nå.- Du må ikke røpe navnet på gjestene, men historiene kan du gjerne få, sier Merethe. Laks i uflaks

Det er tilnærmet umulig å føre en samtale med de to venninnene etter hvert som de blar gjennom boka. For hver ny side, knekker de sammen i latter.- Husker du den? Jeg har aldri vært så flau i hele mitt liv, sier Svanhild. Gjesten var åpenbart ferdig med laksemiddagen, og hadde sågar lagt servietten oppå tallerkenen.- Han sa han var forsynt og jeg bar tallerkenen ut. Men jeg var så utrolig sulten, og under servietten oppdaget jeg et stort stykke laks. Jeg kunne bare ikke dy meg, forteller Svanhild.Plutselig står gjesten i svingdøren.- Er det min mat du spiser?- Ja, jeg trodde du var ferdig, svarer en uhyre brydd Svanhild og beklager inderlig.- Nei, jeg tok bare en pause forklarer gjesten, snur på femøringen, og går ut i restauranten igjen.Litt senere kommer gjesten inn på bakrommet igjen, og sier: - Du vil vel ikke ha en likør til kaffen? Og forresten, neste gang jeg spanderer middag på deg så foretrekker jeg at vi sitter ved samme bord.Etter flere tiår i bransjen har de ingen problem med å definere det unike med julebordsgjester. Det er en egen rase.- Gutta fra de indre bygder har gjerne tatt på seg konfirmasjonsdressen. Bare den passer, ja, så er den fin nok. Og så har de ofte «en halv en» på innerlomma, ler Merethe.- Det er heller ikke sjelden at de har joggesko på beina, hikster Svanhild. Toppet tallerken

Julebordsgjestene har heller ikke for vane å forsyne seg flere ganger:- Det er rekesalat, brun saus og poteter i en stor haug. Tallerkenen er overfylt. Den kalde maten ser de ikke på, de gyver løs på alt som er varmt, og blir fort ferdige, ler Svanhild.- Så går det noen timer så kjefter de på sjefen. Jeg har faktisk opplevd kollektiv pipekonsert mot en sjef, humrer Merethe. Sammen har de opplevd både tenkelige og utenkelige historier fra de sene nattetimer i Kristiansand . - Jeg husker et av mine pinligste øyeblikk. Jeg skulle bøye meg over et bord og servere vin, men så ble den ene puppen liggende på skulderen til en mannlig gjest ved bordet.- Så godt det var, sa gjesten.- Beklager så mye, sa Merethe.- Jeg mente maten, sa gjesten. Merethe rødmet den gang, og det gjør hun også 15 år senere.- Det var nesten like pinlig som den gangen jeg tråkket på beinet til en gjest som satt helt avslappet ved bordet.- Beklager så mye, sa jeg.- Det gjør ingenting. Jeg synes egentlig du var ganske lett til å være så stor, sa gjesten. - Stakkar, han ble så innmari flau da han skjønte hva han egentlig hadde sagt, ler Merethe. Følg Markens gate

En av de første og beste historiene i boka er fra julen 1989. En sen kveld ringer en forretningsmann fra et av byens hoteller og lurer på om Sjøhuset har lutefisk. - Vi bekreftet at vi hadde lutefisk og forklarte veien; følg Markens gate helt ned til vannet. Og det gjorde gjesten - til punkt og prikke.- Plutselig hører vi et plask, og fra vinduet på røyekrommet ser vi en mann i frakk, med vann til knærne og hendene hengende rett ned. - Jeg har visst gått feil! Hva er det som har skjedd? sier mannen.- Du har gått på vannet! roper servitøren.- Jeg trodde inngangen var på denne siden, hulket mannen.Dermed er du advart hvis du skal på julebord i helgen. Storebror ser deg ikke, men det gjør servitørene!