KRISTIANSAND: — Nå har jeg sett den mange ganger, og jeg griner like mye hver gang, sier Bjørn Enes. Han er riktig nok temmelig inhabil ettersom han i snart fire år har arbeidet med dette filmprosjektet sammen med Frode Vestad i Dokufilm as. «Russerfangene» er en dokumentarfilm om skjebnen til de russiske fangene som havnet i Norge under andre verdenskrig. Det er en sterk og viktig historie. Og for de aller fleste av oss, bortsett fra dem som husker fra den gang, er det til dels nye og ganske sjokkerende opplysninger som kommer fram. Vestad og Enes begynte arbeidet med filmingen for et år siden. Da var den tidligere krigsfangen Ivan Korotja på besøk på Sørlandet. Han var en av dem som overlevde og som fremdeles var i live og kunne fortelle. Dokumentasjon

— Vi dokumenterte det besøket på oppdrag fra Stiftelsen Arkivet. Vi hadde lenge snakket om å lage en dokumentar om de russiske krigsfangene og var egentlig kommet godt i vei med forberedelsene. Så skulle vi besøke Ivan Korotja i hjembyen Novorossyisk ved Svartehavet i mai i fjor, men han døde like før det.- Vi dro likevel og oppdaget at det var mange som levde der fremdeles og som hadde vært i Norge. Lokalavisen i Novorossyisk omfattet oss med interesse, og i et intervju ba vi journalisten om å sette på telefonnummeret vårt slik at folk som hadde noe å fortelle kunne ta kontakt. Telefonen sto ikke stille etter det, forteller Frode Vestad.Og for å sette tingene litt i perspektiv opplyser han om følgende: I Norge var det 10.000 nordmenn som ble drept i forbindelse med krigen. Men det var 50 prosent flere, altså 15.000 russere som ble drept i Norge i løpet av de samme fem årene. - Så det er ganske svære saker vi snakker om, sier Vestad. Uten ære

De som overlevde ble sendt tilbake til Russland etter krigen, og der ble de tatt imot uten ære. Minimumsstraffen for å ha vært krigsfange var to års straffarbeid. Stalin anerkjente ikke krigsfanger. En russisk soldat hadde valget mellom å vinne eller å tape. Og tapte han, skulle han bruke den siste kulen på seg selv. - Derfor har de heller ikke, så lenge Sovjetsamveldet eksisterte, kunnet snakke om dette. Først fikk de straff. Så fikk de skammen, og den levde de med i 50 år, helt til oppløsningen av Sovjetunionen. I 1941 ble mellom to og en halv og tre millioner russere tatt til fange og sendt vestover i Europa. 115.000 kom til Norge. Av dem var det mange som havnet på sørlandskysten. Ivan Korotsja skulle vært med «Palatia», men han kom seg om bord på en annen båt, og derfor overlevde han. Da «Palatia» ble skutt ned ved Lindesnes var det 934 som omkom. Siste sjanse

— Det var på mange måter siste sjanse til å dokumentere hva som skjedde med alle disse russiske fangene. Det har vært en stor opplevelse å lage dette her, og derfor er det med spesielt god følelse vi nå lanserer denne filmen. Det er en historie som er lite fortalt tidligere, sier Bjørn Enes.I den 50 minutter lange filmen fortelles flere enkelthistorier. Begge filmskaperne er svært fascinert av Olaug Abrahamsen fra Lyngdal som forteller historien om hvordan hun forelsket seg i en av russerfangene. Hun var 16 og han var 23. Siste gang de så hverandre var i 1945. Siden har hun levd med håpet om å se ham igjen. Filmen forteller også om Einar Svendsen i Kristiansand som i 60 år har stelt gravene til de russerne som ble henrettet ved Jægersberg. Vestad og Enes forteller at filmen etter all sannsynlighet også kommer til å bli vist på fjernsyn, enten det nå blir NRK eller TV2 som slår til. Tidligere har de store fjernsynskanalene vært svært lunkne i sin interesse, men nå begynner de å våkne, forteller de to filmskaperne.