Marte Huke (f. 1974) er en av to debutanter på Tidens vårliste i år. Spesielt interesserte har vel og merke hatt anledning til å lese forfatteren allerede fra 1999, da Huke publiserte dikt i antologien Trøst. Hun har dessuten vært med på prosjekter som Luftpus og journalen Ka (ka.fix.no). At nettopp Tiden nå er den foretrukne utgiver er av en viss interesse, siden forlaget er i ferd med å reetablere forfatterstallen. I fjor høst fulgte som kjent et flertall av særlig de yngre forfatterene redaktør Geir Gulliksen til Oktober forlag. Det knytter seg derfor spesielle forventninger til Tiden-debutantene, uten at dette bør legges dem til last, naturligvis. Delta er ingen oppsiktsvekkende utgivelse. Boken kan leses som en poetisk naturskildring, tidvis med og tidvis uten plass til mennesker. De innledende diktene er skrevet av et fullstendig tilbaketrukket jeg. Stilen er registrerende og kald, omtrent som isen Huke fører så flott inn i sitt lyriske landskap: «Isen er et arkiv» og «i arkivet hviler retningene». Naturen er altså menneskeløs. Først etter mange dikt, kommer en henvendelse som antyder vår tilstedeværelse: «Du kan ikke stoppe vannet som siver inn, sneglene som arbeider i sanden, eller steinene som klemmes og frigjøres.» Isen har smeltet, og både landskapet og diktene åpner seg opp. Sitatet ovenfor kan peke mot en tematikk der mennesket er mer eller mindre prisgitt naturkreftene. Samtidig finnes det et nærmest barnaktig opprør mot en slik svakhet: «Kråkene styrtet ut på himmelen for min skyld,» kan det for eksempel hete. På en måte motsier forfatteren seg selv, men det skaper mer spenning enn irritasjon, synes jeg.Delta er utvilsomt skrevet av en seriøs forfatter. Diktene er finstemte og forseggjorte. Samtidig står det klart for meg at her mangler det noe under den lekre språkdrakten. En av Hukes teknikker er for eksempel å bruke uvanlige ordsammenstillinger og adjektiver, for på den måten å unngå et kjedelig, nært sagt upoetisk språk: «Jeg styrter meg klossete ut.» Selv om dette sikrer Huke en viss originalitet og spenst, står hun i fare for ikke å oppnå annet enn å beskrive enkle bilder på en komplisert måte: «Jeg våkner mens steinene får lys mellom seg.» Videre kan dette inngi leseren en følelse av en noe påtatt språkbruk.Det er i det hele tatt noe mistenkelig ved at diktene er såpass stiliserte og poetiserte; nesten som om det var viktigere å beherske lyrikksjangeren enn å fortelle noe betydningsfullt. Huke ser foreløpig ut til å være avhengig av å si ting på en spesiell måte. Jeg skulle ønske hun var litt mer direkte, våget seg litt mer utpå. Hvorvidt debutanten innfrir forventningene, får vi bare vente og se; selv en kritisk leser bør innrømme at Delta er en gjennomkomponert diktsamling, som signaliserer at Marte Huke har mer å gå på. BOKForfatter: Marte HukeTittel: Delta, diktTiden Pål Gitmark Eriksen